Sentralt i den norske samarbeidsmodellen står ideen om samarbeid mellom partene i arbeidslivet til beste for bedriften og ansatte, basert på en forståelse av felles interesser. Samtidig er modellen under press, blant annet fra økt innleie og økt arbeidsinnvandring, internasjonalisering og nye måter å organisere ansettelsesforholdet på som en følge av digitalisering. Denne artikkelen tar utgangspunkt i samarbeidsmodellen forstått som lokale klassekompromisser og diskuterer hvorfor klassekompromisser er stabile eller ikke over tid. Med etnografiske data fra feltarbeid i et smelteverk og en verkstedbedrift ser jeg nærmere på fagforeningenes forståelse av egne interesser og ledelsens forståelse av bedriftens interesser. Jeg trekker særlig på Wrights begreper om positive og negative klassekompromisser og Michael Burawoys teori om produksjon av subjektiviteter i hverdagsarbeidet – arbeidsprosessens ideologiske øyeblikk. Dette brukes til å skrive fram en forklaring på hvordan ulike klassekompromisser reproduseres og framstår stabile over tid. Blant artikkelens bidrag er en undersøkelse av samarbeidsmodellen som praksiser og motivasjoner i hverdagsarbeidet og en helhetlig forståelse av lokale klassekompromisser ved å undersøke begge siders forståelse av sine interesser. Artikkelen bidrar dermed til forståelse av de praktiske og uformelle sidene av norsk arbeidsliv – til en litteratur hvor det formelle eller prosessuelle ofte står i fokus. Avslutningsvis argumenterer jeg for at fordelene ved samarbeidsmodellen er mer relevante for visse typer produksjon enn andre, basert på analysen av de to ulike bedriftene.
Tidligere forskning har kastet lys over hvordan grensedragninger praktiseres i en norsk egalitær kontekst. Imidlertid har få undersøkt hvorvidt og eventuelt på hvilken måte symbolske grenser trekkes blant elever i videregående skole. Denne artikkelen analyserer hvordan symbolske grensedragninger utfolder seg på fire toppresterende videregående skoler i henholdsvis Bergen, Oslo, Stavanger og Trondheim. Skolene er toppskoler i den forstand at de har et utmerket rykte og rekrutterer mange elever med svært gode karakterer og høy sosial bakgrunn. Artikkelen viser at elever trekker symbolske grenser mot andre skoler på tre forskjellige vis: De gir uttrykk for distanserende holdninger mot 1) «sosseskoler» og 2) andre lignende skoler – skoler som også har et svært høyt inntakssnitt, og de gir uttrykk for 3) negative holdninger mot skoler som har veldig lavt eller ingen inntakssnitt. Sammen viser grensedragningene at elevene på toppskoler har en tendens til å klassifisere sin egen skole som bedre enn andre skoler. Særlig skoler med lave inntakssnitt omtales i negative ordlag.
Kokainbruken blant ungdom i Oslo har økt og vekker bekymring. Mens nyere forskning har belyst utviklingen som et vestkantfenomen knyttet til maskuline festkulturer, undersøker vi hvordan kokainbruk tar form i ulike klasseprivilegerte ungdomsmiljøer. Empirisk baserer vi oss på intervjuer med 20 ungdommer med kokainerfaring fra «vestkant-» og «sentrumsskoler» i Oslo. Med utgangspunkt i Bourdieus begreper om «sosiale felt», «doxa» og «illusio» identifiserer vi to distinkte ungdomskulturelle felt, dominert av henholdsvis høy økonomisk og høy kulturell kapital, som danner en ramme for hvordan kokain brukes og vurderes. I begge felt knyttes status og anerkjennelse tett til festkulturen, og kokainens appell må forstås i lys av det sosiale statusspillet ungdommene inngår i: Stoffets virkninger gjør det lettere å navigere i festrelaterte hierarkier – og å «spille spillet» på feltets egne premisser. Samtidig tar bruken ulik form. I «vestkantfeltet» fremstår kokain som en integrert del av festkulturen og en kilde til status. I «sentrumsfeltet» beskrives bruken som mer skjult, regulert og sosialt risikofylt. På tvers av feltene kobles kokain til penger og selvhevdelse. Stoffets kulturelle konnotasjoner passer godt med vestkantfeltets synlige hierarkiske logikk, men bryter med sentrumsfeltets egalitære idealer og bidrar til kokainbrukens uavklarte posisjon her. Kokainbruk knyttes dessuten til maskulinitet i begge felt, og mens gutter i større grad omfavner både kokaineffektene og kokainritualene for «guttastemning» og festmestring, distanserer jenter seg ofte fra sin egen bruk. Artikkelen viser hvordan en ungdomskulturell tilnærming kan avdekke nyanser i hvordan rusmidler inngår i klassede og kjønnede sosiale «spill».
Befolkningen i Finnmark lå tidligere på norgestoppen i andelen dagligrøykere, men nærmer seg nå landsgjennomsnittet. Denne artikkelen er basert på livsløpsintervjuer med 33 røykere og tidligere røykere i Finnmark. I artikkelen diskuterer vi hvilken plass røyken har i livet til disse menneskene. Informantene er i alderen 25–70 år og er rekruttert fra et tilfeldig utvalg av befolkningen i tre kommuner i Finnmark. Disse deltok i en studie av helsevaner, deriblant røyking. Hvordan forklarer røykere at de fortsetter en slik aktivitet, og hva får noen til å slutte å røyke? Artikkelen viser at tidligere røykere sluttet først og fremst fordi de har fått, eller fryktet å få, helseproblemer. De som fortsatt røyker, ønsker å slutte av samme grunn. Informasjon om røykens helseskadelige virkninger er godt kjent hos informantene. Å endre røykevaner er sett som et individuelt ansvar. Røykere sier at de må slutte; spørsmålet er når dette skal skje. Ved å se på røyking som en hverdagspraksis viser artikkelen hvordan røyking er en viktig del av det sosiale livet. Røyken gir kos, velvære og glede og brukes i forbindelse med stressmestring. Den er også en følgesvenn hjemme, ute blant folk og spesielt når de er ute i naturen. Det er en motsetning mellom godene som røyking tilfører livet deres, og hensynet til deres egen helse. Røykingen beskrives både som en ressurs og som et problem – en praksis preget av motsetninger.
Det har de siste årene utviklet seg en sterk norm om å involvere brukere i planleggingen, utførelsen og formidlingen av forskning. Dette gjelder spesielt medisinsk og helsefaglig forskning, men også samfunnsvitenskapelige forskere forventes ofte å ha planer og prosedyrer for å inkludere brukere i forskning. Innen medisinsk og helsefaglig forskning utgjør denne endringen et brudd med det tradisjonelle biomedisinske kunnskapshierarkiet, hvor pasient- og brukerperspektivet lenge har vært lavest rangert, om ikke neglisjert. I dag har vi å gjøre med et mer tydelig demokratisk ideal, nemlig at pasientenes stemmer og perspektiver også skal inkluderes i den medisinske og helsefaglige kunnskapsproduksjonen, for derigjennom å skape et mer inkluderende og perspektivrikt grunnlag for diagnostisering og behandling. Selv om det finnes noe internasjonal forskning på hvordan deltakelse har blitt inkludert i og påvirket medisinsk helseforskning, er pasientaktivistisk involvering i denne typen kunnskapsproduksjon ikke undersøkt i en norsk kontekst. I denne artikkelen belyser vi Kreftforeningen, ADHD Norge og Endometrioseforeningen og deres nettsider, for å utforske hvordan slik aktivisme kan ta form i dagens Norge. I siste del av artikkelen reiser vi spørsmålet om i hvilken grad det demokratiserende premisset som bruker- og pasientperspektivet opprinnelig var basert på, utfyller biomedisinsk ekspertkunnskap eller ikke. Dette er et spørsmål som fortjener større sosiologisk interesse og belysning, ikke minst i lys av dagens diskusjoner om hvordan man kan forstå nye former for makt og demokrati i det norske samfunnet.
Forskning på lek i arbeidslivet har primært fokusert på kreativitet og innovasjon i yrker med høyere utdanning. Dette har ført til en slagside i litteraturen, der andre former for lek har vært mindre belyst. Denne artikkelen har en utforskende tilnærming og undersøker hva arbeidstakere i ulike yrker og med ulikt utdanningsnivå forstår som lek på jobb. Basert på 16 kvalitative intervjuer analyserer vi informantenes egne beskrivelser av lek og hvordan de knytter begrepet til sine yrkeserfaringer. Funnene viser at informantenes beskrivelser kan forstås gjennom tre ulike typer: lek som kreativitet, der lek knyttes til idéutvikling, særlig blant informanter i kontorbaserte yrker; lek som relasjonsarbeid, der lek beskrives å skape tillit i møte med klienter, særlig i omsorgsyrker; og lek som humor, der lek forstås som latter og god stemning på arbeidsplassen, særlig i praktiske serviceyrker. Et annet sentralt skille i materialet var mellom de som beskrev lek som en del av selve jobben, for eksempel når den bidro til å løse konkrete oppgaver, og de som knyttet lek til det som skjer ved siden av arbeidet, som en måte å skape trivsel på, ta avstand fra det seriøse og gjøre arbeidsdagen lettere å gjennomføre. Gjennom vår utforskende studie får vi altså øye på nye aspekter ved lek i arbeidslivet på en måte som utvider samtalen om lek blant voksne. Studien åpner dermed for en bredere og mer nyansert forståelse av lek på jobb.
Hva som anses som verdifull natur, og på hvilket grunnlag denne skal vurderes, har fått økt oppmerksomhet både i den offentlige debatten og i forskningskretser de siste årene (Berghöfer, 2020; IPBES, 2022; Piccolo, 2017; Pounds, 2021). Det ligger en konflikt mellom det Uggla (2010) beskriver som naturens instrumentelle verdi, det vil si den direkte verdien for oss mennesker, og naturens iboende egenverdi. Det har vært gjennomført flere studier som konkluderer med at et natursyn om naturens instrumentelle verdi dominerer og legger premisset for politiske beslutninger som fører til nedbygging av naturen. Det er mindre forskning på hvilke språklige virkemidler- og prosesser som leder til denne dominansen. Gjennom kritisk diskursanalyse (Fairclough, 2010) og fokus på språklige virkemidler og innsikt fra diskursen om økologisk modernisering (Hajer, 1995) bidrar vi i denne artikkelen med ny kunnskap om hvordan maktrelasjoner og posisjoner kommer til uttrykk, og legitimerer ideen om naturens instrumentelle verdi. Empirisk har vi studert konsekvensutredninger gjennomført i tilknytning til utbygging av fire gondolbaner i Norge. Vi finner at det i utredningene bevisst anvendes et språk som underkommuniserer konsekvenser for naturen, og hvor naturens verdi og eksistens neglisjeres gjennom tekstlig modalitet som aktiv bruk av passive verb som «kan» og «antas». Slik etableres økologisk modernisering med et instrumentelt natursyn som regjerende diskurs i naturdebatten, og konsekvenser av menneskelig aktivitet for naturens egenverdi neglisjeres. Særlig fremtredende er fortellerlinjen om gondolbanen som bygdas redning som legitimeres gjennom tekstlig modalitet i utredningene. I spørsmålet om hvordan vi skal bevare natur og forholde oss til klima i endring, fremstår det dermed sentralt å diskutere hvordan vi snakker om natur, og skape økt bevissthet om hvordan språklige virkemidler påvirker politiske beslutninger. Hvilken naturdiskurs som dominerer i politiske beslutningsdokumenter, og hvordan denne er etablert, er dermed en faktor som ikke bør overses i natur- og klimadebatten.
I januar 2025 fikk Norge et samfunnsoppdrag på sirkulær økonomi. Dette var landets tredje samfunnsoppdrag og er ett av flere bidrag for å realisere regjeringens ambisjoner for en grønn og sirkulær økonomi. Med utgangspunkt i medvirkningsprosessen som ledet opp til denne beslutningen, ser jeg i denne artikkelen på hvordan europeiske idealer om en sirkulær økonomi oversettes og klassifiseres på tvers av ulike skalaer i en norsk kontekst. Gjennom etnografiske beskrivelser ser jeg på hvordan diskusjoner rundt produksjon og reparasjon blir skapt, påvirket og til slutt også påvirker mulighetsrommet for handling slik det kommer til uttrykk i en offentlig medvirkningsprosess. Vanskeligheter med å definere både sirkulær økonomi generelt og elektronisk avfall spesielt viser hvordan ulike klassifiseringer bidrar til å opprettholde globale avfallsstrømmer og hemmer reparasjonsmuligheter. Jeg argumenterer for at «det sirkulære» ikke bare handler om materialstrømmer og tekniske løsninger, men også om hvordan kulturelle, sosiale og politiske oversettelser sirkulerer i bestemte skalaer og posisjoner. Uten slike oversettelser risikerer vi at ambisjonene om en sirkulær økonomi forblir på et normativt nivå uten reell forankring i de hverdagslige og praktiske sammenhengene de er ment å påvirke. Avslutningsvis peker artikkelen på behovet for tydeligere offentlig ansvar i utviklingen av en sirkulær økonomi.
Denne artikkelen tar utgangspunkt i Motorferdsellovutvalgets forslag til ny motorferdsellov (NOU 2024: 10), og hensikten er å belyse maktkampene som kommer til uttrykk i prosessen, og hvordan disse reflekterer ulike verdier, interesser og forståelser av hva utmarka er og bør være. Dette gjør vi gjennom problemstillingene: Hvilke konfliktlinjer aktiveres i lovforslaget om motorferdsel i utmark og i høringsuttalelsene? Hvordan forholder disse konfliktlinjene seg til allerede eksisterende konfliktlinjer og til maktforhold og moralske vurderinger i utmarksforvaltningen? Det teoretiske rammeverket kombinerer Mouffes teori om «det politiske», som ser konflikt som en uunngåelig del av demokratiet, med Rokkans skillelinjeteori og Horlings perspektiver på verdier. Dette gir grunnlag for å analysere hvordan «den moralske utmarka» forhandles både symbolsk og konkret i en tid med økende mangfold i bruk og forståelser av utmarka. Artikkelen bygger på dokumentanalyser av lovforslaget og et utvalg høringsuttalelser. Vi identifiserer sentrale konfliktlinjer i at natur skal vektlegges foran andre hensyn, om motorferdsel skal regnes som friluftsliv, betydningen av lokalt selvstyre og hvem som til syvende og sist skal ha beslutningsmyndighet. Konfliktene følger både sentrum–periferi-aksen og sosioøkonomiske skillelinjer, men viser også motsetninger mellom norske og samiske forståelser av natur og perspektiver på meahcásteapmi samt interne maktkamper i det samiske samfunnet om hva slags samisk utmarksbruk som skal gi rett til motorferdsel. Vi argumenterer for at lovforslaget ikke løser de underliggende konfliktene, men at prosessen – særlig høringsrunden – har synliggjort ulike verdivurderinger. Vi viser at utvalgets sammensetning og tolking av mandatet har bidratt til å svekke oppslutningen om loven blant enkelte aktører, mens et mindretall blant høringspartene mener at utvalget ikke går langt nok i å ivareta naturhensyn. Artikkelen viser også at norske myndigheter ikke tar stilling til Sannhets- og forsoningskommisjonens (2023) kritikk av at dagens utmarksforvaltning fortsatt bidrar til fornorsking i samiske områder.
Miljøkonflikter setter ofte følelser i sving, men følelsene oppfattes sjelden som like troverdige eller relevante som tekniske og økonomiske argumenter. I lokalsamfunn som direkte berøres av naturinngrep, kan dette skape spenninger og få konsekvenser for hvilke meninger som regnes som legitime, og hvilke stemmer som får plass i offentligheten. Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer fra Fosen viser vi hvordan skillet mellom fornuft og følelser trådte frem i lokale fortellinger om vindkraftutbygging. Følelser knyttet til naturtap ble ofte skjøvet til side som lite troverdige, mens argumenter koblet til utvikling og vekst fikk status som rasjonelle og gyldige. Slik bidrar skillet mellom fornuft og følelser til å strukturere hvilke perspektiver og erfaringer som tillegges vekt i lokale meningsutvekslinger om miljø- og utbyggingssaker. Studien komplementerer eksisterende forskning ved å vise hvordan vindkraftutbygging oppleves innenfra i lokalsamfunn, og den nyanserer forståelsen av emosjoner i miljø- og energikonflikter ved å belyse hvordan oppfatninger om fornuft og følelser former betingelsene for hva som kan sies, og hvem som får plass i offentligheten.
I artikkelen studerer vi ansattes erfaringer med to forsøk med ekstra bemanning i barnehager i levekårsutsatte områder i Oslo og undersøker hvordan den økte bemanningen påvirket kvaliteten på barnehagetilbudet. Artikkelen er basert på kvalitative intervjuer med ansatte i elleve barnehager med ekstra bemanning, og med representanter fra bydelsadministrasjonene, samt webbaserte spørreundersøkelser blant styrerne i barnehager som var omfattet av forsøkene i 2022 og 2024. Barnehagene fikk stor grad av autonomi i gjennomføringen av forsøkene, noe som gjorde det mulig å bruke ressursene på måter som ansatte i barnehagene oppfattet som viktige. Flere av barnehagene valgte å ansette fagpedagoger med spisskompetanse på definerte områder som språkopplæring og barnevern for å styrke arbeidet med det de kalte «gråsonebarna» – barn uten spesialpedagogisk vedtak, men med utfordringer. Økt bemanning gjorde at barnehagene fikk mulighet til å dele barna i mindre grupper, noe som kom barna med ulike utfordringer særlig til gode. Det ble videre tettere oppfølging og bedre relasjoner mellom de ansatte og barna og tettere kontakt med foreldrene.
Offentlig finansierte og regulerte barnehagetjenester kjennetegner de nordiske velferdsstatene. Gjennom en komparativ historisk casestudie undersøker jeg sentrale skifter i barnehagepolitikken i Danmark, Finland, Norge og Sverige fra 1970-årene til i dag og hvordan politikken er blitt endret gjennom partipolitisk strid. Fire skifter i barnehagepolitikken blir belyst: barnehage som offentlig velferdstjeneste, barnehage som sosial rettighet, barnehage som sosial investering og barnehage som marked. Blokkpolitikk – der venstre–sentrum-partier har stått mot høyre–sentrum-partier – har ofte kjennetegnet reformprosessene.
Barnehageforliket i 2003 utgjorde en endelig anerkjennelse av barnehagen som et generelt velferdsgode som er tilgjengelig for alle, men det var også første gang en offentlig velferdstjeneste ble regulert som et kvasimarked med brukervalg, etableringsrett og ingen virkningsfulle begrensninger i profittuttak. Kvasimarkeder er ment å gi positive effekter i form av kostnadseffektiv drift og økt kvalitet. Samtidig finnes det risiko for økt segregering, lavere kvalitet og dårlig utnyttelse av offentlige midler. I Norge har debatten i stor grad dreid seg om hvorvidt pengene som er bevilget til barnehager, kommer barna til gode, uavhengig av hvem som eier barnehagen, og om eierskap til barnehagen har noe å si for kvaliteten. Hvorvidt kvasimarkedet produserer de ønskede utfallene og unngår de negative, er i stor grad betinget av forhold ved tjenesteområdet og hvordan myndighetene tar ansvar for løpende tilpasning av rammebetingelsene. Hvordan har norske myndigheter regulert barnehagemarkedet for å oppnå fordelene fra kvasimarkedet og unngå ulempene? I denne artikkelen baserer vi analysene dels på foreliggende forskning og dels på egne analyser av data fra Utdanningsdirektoratet (Basil) og Statistisk sentralbyrå (KOSTRA). Vi analyserer hvordan norske myndigheter har styrt kvasimarkedet for barnehager innenfor en flernivåstruktur der kommuner og staten har ulik myndighet, ulike roller og ulike funksjoner. Vi finner at kommunen har få styringsvirkemidler. Grunnet støttereglementet som krever like tilskudd til private barnehager som til de offentlige, kan de imidlertid styre tilskuddsnivået til private barnehager gjennom å rasjonalisere sin egen barnehagedrift. Dette har ført til at kommuner med mange private barnehager bruker mindre ressurser på barnehage enn de som har færre private barnehager. Staten har flere styringsmuligheter, og vi har særlig sett på bemannings- og pedagognormen fra 2018 som et viktig eksempel på statlig styring. Denne resulterte i økt bemanning generelt og mindre forskjell på bemanningsnivå mellom kommersielle og andre barnehager. Samtidig innebærer det enda en innskrenking av kommunenes mulighet for lokalt tilpassede barnehagesatsinger.
