Despite the global expansion of extended education, a notable lack of didactic theorization and research remains regarding its pedagogical logic and instruc-tional practices. This study aims to develop a theoretical framework by ana-lyzing school-age educare (SAEC) staff's understanding of didactics in rela-tion to the setting's pedagogical mandate. Despite increased regulation and curriculum requirements, models that consider the specific character of SAEC remain lacking. The empirical basis consists of a survey of 352 practitioners, analyzed through thematic content analysis. Findings indicate medium-level knowledge that is often practiced but implicitly articulated. Five themes emerge: pupil-centered teaching, structured instruction, everyday learning, relational approach, and conceptual complexity. Didactics appears as a reflec-tive framework rather than a set of methods, with classical questions (what, how, why) guiding planning and analysis. Informal, situational, and relational learning is emphasized, creating tensions between goal orientation and volun-tary participation. The study concludes that leisure-time didactics expand tra-ditional frameworks by integrating structure and flexibility. Implications high-light the need for collegial forums and context-sensitive frameworks. Future research should include Nordic and international comparisons to develop sus-tainable models for teaching in extended education.
Nylig reviderte læreplanmål for engelskfaget krever at norske videregående elever kan bruke et akademisk språk. En sentral del av det akademiske språket er akademisk ordforråd. Tidligere forskning fra skandinaviske land har primært fokusert på elevers reseptive kunnskaper knyttet til slike ord fremfor produktiv bruk. Denne korpusbaserte studien tar sikte på å fylle dette gapet ved å utforske produksjonen av akademisk ordforråd hos norske videregående elever (N=28). Det ble opprettet et lite, spesialisert korpus på ca. 31 000 token, som inneholder engelske tentamenstekster skrevet av disse elevene. The Academic Vocabulary List (AVL) av Gardner og Davies (2014) ble brukt til å analysere korpuset. Resultatene viste at den gjennomsnittlige deltakeren produserte ca. åtte prosent AVL-ord, tilsvarende omfanget en finner i avistekster. Denne produksjonen varierte imidlertid betydelig. Færre enn én prosent av de akademiske ordene i korpuset ble brukt feil semantisk. Analyse av disse ordene tyder på at likhet i form mellom det tiltenkte ordet og det produserte ordet kan ha vært en faktor som bidro til feil bruk. Funnene indikerer et behov for systematiske tilnærminger som kan videreutvikle videregående elevers produktive bruk av et akademisk ordforråd. Resultatene tyder også på at særlig oppmerksomhet på ordform kan være én tilnærming lærere kan ta i bruk.
Muntlig deltakelse i klasserommet fremmer elevers språkutvikling ifølge forskning og styringsdokumenter. Likevel har få studier undersøkt elevers syn på muntlighet i språkklasser, og enda færre har sammenlignet elevperspektiver på tvers av land og i L1 og L2/L3-fagene. Denne studien undersøker elevperspektiver på muntlighet gjennom funn fra det europeiske prosjektet LANGUAGES. I studien intervjuet vi 94 ungdomsskoleelever i engelsk- og franskklasser i England, Frankrike og Norge. I disse tre landene har engelsk og fransk ulik status både i skolen og i samfunnet. Gjennom refleksiv tematisk analyse identifiser artikkelen to hovedtemaer som fanger opp elevers stemmer og perspektiver på hva som legger til rette for, og hva som begrenser deres mulighet til å bruke språk i klasserommet. Det første temaet handler om elevenes syn på klasseromssamtaler som et ledd i språklæringsprosessen. Det andre temaet tar for seg medelevers innvirkning på egen og hverandres muntlighet, samt behovet for et støttende klassemiljø for å føle seg trygge til å snakke. Studien fant et tydelig mønster på tvers av alle de tre landene: elevene la stor vekt på aktiv muntlig deltagelse og beskrev hvordan det å uttrykke seg muntlig var læringsfremmende for dem. Samtidig fant studien også forskjeller mellom kontekstene, spesielt knyttet til klasseromspraksiser som begrenset elevenes muligheter for muntlig deltagelse. Studien fremhever betydningen av å sikre mange og varierte muligheter for aktiv deltagelse i alle språkklasserom og understreker behovet for å skape et trygt klassemiljø som kan støtte dynamikken i muntlig samhandling.
Til tross for at Norden regnes som ledende innen bærekraft møter den nordiske lærerutdanningen utfordringer i implementeringen av bærekraftutdanning. Ettersom forskning kan fungere som en ressurs for å reflektere over utfordringene og videreutvikle bærekraftutdanningen, vil denne artikkelen undersøke hvilke perspektiver og tilnærminger som preger tilhørende forskningsfelt. Ved å stille spørsmålet «hva karakteriserer forskning på bærekraftutdanning i nordisk lærerutdanning?» presenterer artikkelen en scoping review av forskning publisert mellom 2014 og 2024. Søk i 13 databaser og institusjonelle arkiver resulterte i 77 inkluderte publikasjoner etter screening. Publikasjonene ble kodet og analysert med vekt på design, metodiske tilnærminger, forskningsobjekter, forskningsspørsmål og teoretiske perspektiver. Fire overordnete trender ble identifisert i datamaterialet: (1) en høy andel småskala-studier på lærerstudenter, (2) et tydelig fokus på undervisningsmetoder og -fag, (3) begrenset oppmerksomhet rettet mot systemnivået, som institusjonelle, politiske og strukturelle faktorer og (4) en forskningsretning forankret i utradisjonelle teorier, eksempelvis innen posthumanisme og økosentrisme. Generelt viser gjennomgangen et felt preget av småskala-studier med få deltakere, ofte knyttet til isolerte undervisningsopplegg. Funnene peker mot behov for å supplere det eksisterende feltet med forskning på flere sentrale aktører, særlig lærerutdannere, samt flere studier av de institusjonelle, politiske og strukturelle forholdene rundt bærekraftutdanning. Slik forskning kan bidra til å forstå forutsetningene for å videreutvikle nordisk bærekraftutdanning.
Interkulturell kompetanse har blitt en integrert del av fremmedspråksopplæringen i flere land. Allikevel vet man lite om effektene av interkulturell undervisning på elevers læringsutbytte i videregående skole (16-19-åringer). Denne studien har undersøkt effektene av et interkulturelt undervisningsopplegg med fokus på kommunikasjonsforskjeller og tap av ansikt. Det ble benyttet en mixed methods tilnærming, og læringsutbyttet ble målt i form av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. En forsøksgruppe bestående av 24 elever i en engelskklasse på videregående skole i Norge fikk undervisning i interkulturell kommunikasjon over en seks-ukers periode, mens en tilsvarende kontrollgruppe på 17 elever fikk ingen slik undervisning. Læringsutbyttet ble målt ved hjelp av pre- og posttester. I tillegg ble semistrukturerte intervjuer brukt for å validere funnene fra intervensjonen, samt til å undersøke elevenes synspunkter på hvor godt undervisningsopplegget fungerte. Resultatene viste en liten-til-moderat utvikling i elevenes kunnskaper, en marginal utvikling av ferdigheter og ingen utvikling av holdninger. Dette bekrefter funn fra tilsvarende studier. Mulige årsaker til de begrensede effektene av intervensjonen kan være at det ikke ble brukt mer tid på opplegget og at undervisningen var for teoretisk avansert. Resultatene viste også relevante måter å innhente informasjon om elevenes holdninger på, noe som kan være viktig, ettersom interkulturell kompetanse på et høyere nivå synes å forutsette et samspill mellom kunnskaper, ferdigheter og holdninger.
Recent Norwegian qualitative studies indicate that the education in the school subject food and health is not in line with the curriculum. The curriculum expresses the pupil’s expected competences after completing their education, but few studies have examined if the pupil’s learning outcomes are in line with the goals in the curriculum. Pupils’ expected learning outcomes in food and health (MHE01-02) after 10th grade are expressed through the subject’s eight competence aims and three core elements in the curriculum from 2020. The aim of this study is twofold. Firstly, the aim is to map a selection of pupils’ self-perceived learning outcomes after completing their education in the subject. Secondly, the aim is to investigate if pupil participation, self-efficacy and perceived utility is associated with pupils’ learning outcomes in food and health. This study is designed as a cross-sectional study, and data was collected through a web-based survey that was submitted to four schools that all complete the education in food and health at the 9th grade (n=354). The survey included the following variables: 1) Learning outcomes, 2) Pupil participation, 3) Self-efficacy, and 4) Perceived utility. These variables were measured by a total of 56 indicators, that were presented as statements. The answer options were based on different variants of Likert-type scales. Correlation- and linear regression analyses were used to investigate the association between the pupil participation, self-efficacy, perceived utility and pupil’s learning outcomes. Descriptive analyses indicate that pupils’ self-perceived learning outcomes are relatively high after completing their education in food and health. Correlation analyses indicate a positive and significant covariation between pupil participation- (r=0.59, p<0.001), self-efficacy- (r=0.37, p<0.001), perceived utility- (r=0.49, p<0.001) and learning outcomes. Furthermore, linear regression analyses show that pupil participation- (β=0.5, p<0.001), self-efficacy- (β=0.2, p<0.001) and perceived utility- (β=0.2, p<0.001) have a positive association with pupils’ learning outcomes in food and health. The findings of this study underline the importance of allowing pupils to participate in all parts of the education. Future research should investigate how pupil participation to a greater extent can be implemented in schools, in order to increase pupils’ learning outcomes.
I 2020 ble ny læreplan for grunnskole og videregående skole innført i Norge (LK20), og det er lite kunnskap om hvordan kroppsøvingslærere i de tre skolenivåene reflekterer omkring å undervise etter denne, samt hva de opplever at LK20 medfører. For å belyse kroppsøvingslæreres erfaringer fra ulike skolenivå, valgte vi å intervjue fire lærere fra henholdsvis barneskole, ungdomsskole og videregående skole. De 12 intervjuene ble transkribert, og analysene ble gjort ved hjelp av NVivo 12. Ved å benytte en induktiv tilnærming identifiserte vi kategorier og temaer i en tematisk analyse og diskuterte funnene i lys av teori om praksisarkitektur. Resultatene av analysene viser at lærerne prioriterer en større allsidighet i aktivitetsvalg og en reduksjon av idrettsaktiviteter i sin undervisning etter LK20. Dessuten legger de større vekt på danning og samarbeid enn tidligere. LK20 erfares å være en mer åpen læreplan, noe som oppleves hensiktsmessig, men som også gjør tolkninger, forståelse og vurderingsarbeid utfordrende. På denne måten gir LK20 mer frihet og mindre prestasjonsfokus, noe som kan påvirke ikke-idrettsaktive elevers trivsel positivt, samtidig som en del lærere opplever at denne endringen gir lavere trivsel blant en del elever på grunn av mindre idrettsaktivitet.
International research has consistently highlighted the lack of coherence in teacher education (TE), focusing on the pivotal role of study program leaders in developing this. This study examines the importance of organizational and leadership models for study program leaders in the context of primary school TE programs in Norway. It addresses the following research questions: Which organizational and leadership models can be found in primary and lower secondary teacher education institutions in Norway, and, how do these models influence the work of study program leaders in two specially selected teacher education programs with regard to creating coherence? The data includes a survey of organizational models and leadership structures at 13 teacher education institutions in Norway, qualitative interview data, and logs from study program leaders at two selected institutions. Our findings show that there are significant variations in organizational and leadership models in the 13 institutions. They also reveal variation in how the study program leader role is defined, ranging from dedicated leadership roles to combined roles that involve teaching, research, and program leader responsibilities. Furthermore, the study indicates that the study program leaders in the two case institutions experience similar challenges due to the matrix-based organizational models that lead to fragmentation at the faculty level. The resulting conflicting interests create barriers for study program leaders in their efforts to promote coherence. At the same time, the study program leaders also report differences in how they experience these challenges, partly due to how mature the organizational model is, due to the degree of fragmentation in the organisational model, and due the provision of support structures for the study program leaders. Our findings contribute to a deeper understanding of the interplay between organizational structures and leadership. It also shows the important role study program leaders play in improving coherence in teacher education programs.
Denne mixed-methods studien undersøker hvordan utemiljø kan påvirke unge tenåringers motivasjon når de lærer engelsk som fremmedspråk med særlig fokus på muntlig kommunikasjon. Studien hadde et kvasi-eksperimentelt pre-post design med en eksperimentgruppe (EG) og en kontrollgruppe (CG). Begge gruppene deltok i engelske muntlige kommunikasjonsaktiviteter over en periode på seks uker, men i ulike læringsmiljø, utendørs (EG) og i klasserom (CG). Data ble samlet inn ved hjelp av spørreskjema, semistrukturerte gruppeintervju og opptak av elevers tale. Deltakerne var elever ved en norsk ungdomsskole. Analysen av spørreskjemaene viste at det ikke var noen statistisk signifikant forskjell for noen av de ulike motivasjonstypene. Derimot antydet intervjumaterialet at utemiljø legger bedre til rette for at de psykologiske behovene for autonomi, mestring og tilhørighet kan imøtekommes. Disse er sentrale for å oppleve indre motivasjon ifølge selvbestemmelsesteorien (Ryan & Deci, 2000). Lydopptakene viste at studentene som deltok i aktivitetene utendørs hadde større engasjement og snakket mere engelsk. Implikasjonen er at å praktisere engelsk muntlighet i utemiljø har læringspotensial for denne aldersgruppen.
Previous research has highlighted the need for a more in-depth implementation of multicultural education within the Norwegian education system. To contribute to the growing knowledge base in this field, this article explores Norwegian student teachers’ perspectives on and experiences with the pedagogical strategies they employ when working with plurilingual pupils during their on-site training. The term plurilingual pupils here refers to children who have moved to Norway from their home countries during their schooling. This qualitative study uses individual interviews as the primary data collection method. In the interpretation of the interviews, we use multicultural education theory and critical multiculturalism as an analytical lens. During the interviews, the student teachers self-reported having some knowledge of pedagogical strategies suitable for plurilingual pupils, such as content integration and the importance of adopting a resource-oriented perspective on pupils’ languages and cultures. However, the findings also reveal that student teachers often lack relevant support during on-site training and perceive the Norwegian education system as still being shaped by monocultural ideologies. This may be due, among other factors, to the limited attention during practice training paid to multicultural education and to instructional strategies suited for plurilingual pupils. The study highlights the need for teacher education programmes that better equip future teachers to become critical agents of change in schools characterised by cultural and linguistic diversity.
Siden starten av 2000-tallet har vektleggingen av skriving i alle fag ført til at faglærere uten tidligere undervisningserfaring i skriving er pålagt å drive fagspesifikk skriveopplæring. Tidligere forskning har vist at skriveopplæring utenfor L1-klasserommet står i fare dersom disse faglærerne ikke får tilstrekkelig opplæring eller mulighet til å utvikle engasjement og faglig trygghet i skriving. Flere studier har også vist at skriving i fagene ikke skjer i samsvar med intensjonene i læreplanen. For å identifisere de mest kritiske ferdighetene disse lærerne trenger, blir det i denne studien studert én samfunnsfagslærers profesjonelle utvikling gjennom deltakelse i et tverrfaglig skriveprosjekt. Samfunnsfaglærerens deltakelse i prosjektet analyseres med mål om å undersøke hvordan hans identitet som fagspesifikk literacy-lærer utvikler seg, og om dette påvirker hans tidligere læreridentitet. Casestudien er utført i en andreklasse på et yrkesrettet studieprogram i en videregående skole i Norge. Data er samlet inn gjennom intervjuer og lydopptak fra klasserommet, og transkripsjonene er analysert med utgangspunkt i teori om læreres profesjonelle identitetsutvikling. Det mest sentrale funnet i studien er hvordan samfunnsfagslæreren gjennom prosjektet utvikler seg til å ta ansvar for fagspesifikk skriveopplæring, i sterk kontrast til hans tidligere beskrivelse av seg selv som lærer.
With more heterogenous groups of students, as well as a master requirement, more teacher educators need to take on the role as writing tutors. With a theoretical framing related to literacy, the article focuses on the teaching of student writing within teacher education. A qualitative content analysis of survey answers from 34 teacher educator colleagues provided insight into their literacy-practices. We found that a variation of writing activities was used within the courses, primarily related to writing-to-learn, and that genre variation was prominent. Not many specific terms related to writing were used in the teacher educators’ qualitative survey answers, and few of the study’s participants focused systematically on teaching academic writing – learning-to-write. Albeit reflecting an awareness related to own teaching, the teacher educators’ work with this still appeared somewhat unsystematic, with few traces of institutional practices. The teacher educators called for more responsibility from management levels, especially concerning the teaching of generic aspects of academic writing. These findings thus indicate a need for coordination and establishment of communicative rooms. This further implies a calibration of practices, competencies, and a professional, common language related to writing, since student teachers move between various discourse domains as part of their teacher education.
Barns samtida läs- och medievanor motiverar fördjupade möten med barnlitteratur i skolans tidiga läsundervisning. Syftet är att bidra med kunskap om lärarledd dialogisk högläsning för att synliggöra och diskutera undervisningsformers såväl som barnlitteraturens möjliga potential vad gäller gemensam läsning. Forskningsfrågorna fokuserar på den lärarledda dialogiska högläsningen i termer av organisation, resurser, kommunikativ utformning och elevers deltagande. Forskningsfrågorna berör också vilka samtal om barnlitteraturen som möjliggörs och lärarnas uppfattningar och motiv. Teoretiskt baseras studien på olika perspektiv på läsning såsom utforskande av föreställningsvärldar och textrörlighet, metakognitiva lässtrategier samt olika läsarter. Studiens metod utgörs av fokuserade observationer av fyra lärare i årskurs 2. Som analysraster användes utöver ovan nämnda utgångspunkter begrepp som rör undervisningens organisation och kommunikation. Därtill genomfördes semistrukturerade intervjuer med lärarna, vilka analyserades genom kvalitativ innehållsanalys. Analysen visar att den lärarledda högläsningen främst sker i helklass utifrån monolog och recitation med mindre utrymme för dialog/diskussion och där digitalt projicerad skriven text och visuella illustrationer utgör centrala inslag. Litteratursamtalen präglas av didaktiska val mellan metakognitiva lässtrategier och handlingsorienterade läsarter. Observationerna och lärarnas utsagor synliggör en undervisning som rör sig inom ett spänningsfält mellan en färdighetsinriktad läsundervisning respektive en mer innehållsinriktad litteraturundervisning. Detta innebär inte någon motsättning utan belyser vikten av medvetna och komplexa didaktiska val. Lärares medvetna didaktiska val rörande barnlitteratur och undervisning lyfts fram som en förutsättning för fördjupade litteratursamtal.
This study is based on testing the student-active learning method called microteaching with first-year students in teacher education. Microteaching involves the students practicing planning and conducting a short didactic teaching session in a safe environment together with fellow students and teacher educators. Based on positioning theory and Bandura's social-cognitive theory of self-efficacy, the study examines how the students position themselves in this student-active learning method. The study also looks at the significance of the students' self-efficacy for these positionings. The empirical data for the study was collected through questionnaires with open-ended questions that the students answered after the microteaching session. The analyses of these showed that despite experiencing emotional discomfort, the students were willing and capable of taking up the position as active participants in microteaching. A safe and supportive class environment was of crucial importance for the students to experience mastery in microteaching.
Den här artikeln analyserade finländska lärares deltagande i utbildning för att lära sig ytterligare språk och kulturellt responsiv utbildning, och undersökte dess samband med implementeringen av språkligt och kulturellt lyhörda klassrumsmetoder. Dessutom undersökte den sambandet mellan dessa metoder och lärares yrkesroller, samt påverkan av bakgrundsfaktorer som tidigare erfarenhet av språkliga och kulturellt mångfaldiga elever (LCDS) och andelen LCDS i deras skolor på förhållandet mellan utbildning och klassrumsövningar. Det primära syftet med den här artikeln var att utvärdera om ytterligare yrkesutbildning utrustar lärare för att skickligt navigera i den ökande mångfalden i klassrum och att lyfta fram förbättrade tillvägagångssätt för att stärka lärare genom utbildning för att erbjuda bättre stöd för LCDS samtidigt som de analyserar hur deras bakgrund påverkar deras utbildning och klassrumsmetoder. Med hjälp av tvärsnittsdata från 820 lärare i alla finska kommuner användes logistisk regression med genomsnittliga marginaleffekter för att uppskatta sannolikheten för att anta lyhörda undervisningsmetoder. Resultaten visade att lärare som deltog i utbildning för både att lära sig ytterligare språk och kulturellt lyhörd utbildning var mer benägna att använda dessa tekniker jämfört med de utan sådan utbildning. Det fanns också ett samband mellan yrkesstatus och rapporterad praxis. Den här studien understryker den avgörande betydelsen av holistiska lärarutbildningsprogram som tillgodoser utbildares specifika roller och ansvar, oavsett deras erfarenhet eller antalet LCDS de instruerar.
Det er mange skolefag som skal bidra til utdanning for bærekraftig utvikling. Dette inkluderer også de valgfrie studieforberedende naturfagene på de øverste trinnene i norsk videregående skole. I denne studien undersøker vi et undervisningsforløp i geofag, der bærekraftig utvikling skal integreres som tverrfaglig tema. Undervisningsdesignet, som kan beskrives som pluralistisk bærekraftundervisning, tok utgangspunkt i et opplegg designet av FN-sambandet, der elevene lærer om tiltak for å bevare naturmangfold og gjennomfører et rollespill fra et folkemøte om gruvedrift i bygda ‘Solgløtt’. Datamaterialet består av 13,5 timer video fra undervisningsforløpet, hvor vi undersøker geofagets bidrag og perspektiver på bærekraftig utvikling som kommer til uttrykk – status quo, reform og transformasjon (Hopwood et al., 2005). Gjennom utvelgelse og næranalyse av fire situasjoner finner vi at: (1) elevene hadde tidligere erfaring med bærekraftig utvikling som status quo, og uttrykte at de var lei av bærekraftig utvikling fordi ‘det har aldri blitt vinklet på en annen måte’, (2) elevene tok initiativ til å anvende geofaglig kunnskap for å underbygge antropogen påvirkning på CO2-nivået, (3) læreren og noen av elevene utfordrer status quo i sine diskusjoner om utnyttelse av georessurser og (4) status quo dominerer i elevenes argumenter i rollespillet om gruvedrift, men læreren utfordrer dette i elevenes debatt for og imot gruvedrift. Basert på disse funnene, diskuterer vi hvordan bærekraftundervisning kan ‘vinkles på en annen måte’ i geofag, som også kan gi innspill til bærekraftundervisning i andre fag og i lærerutdanning.
Begrepet bærekraft opptrer i mange sammenhenger, med ulikt meningsinnhold. Den språklige uavklartheten forbundet med bærekraft og bærekraftig utvikling, følger begrepene inn i skolen, og ulike forståelser vil dermed komme til uttrykk i skolefagene. I denne artikkelen studerer vi hvordan begrepet bærekraft konkretiseres når det settes i sammenheng med forbruk som tema. Vi har analysert tre lærebøker i samfunnskunnskap for norsk videregående skole, og undersøker hvordan disse lærebøkene framstiller elevenes ansvar og påvirkningsmuligheter med tanke på bærekraftig forbruk. Gjennom diskursanalyse og modelleseranalyse finner vi at lærebøkenes framstillinger av bærekraftig forbruk legger til grunn en postpolitisk forståelse, der medborgeres politiske påvirkningskraft kommer i bakgrunnen og individuell forbrukeratferd står igjen som et privat økologisk medborgerskap. Lærebøkene formidler at elevene som forbrukere har makt til å skape et bærekraftig forbruk, men tekstene drøfter i liten grad demokratiets påvirkningskanaler og myndighetenes makt til å fremme mer bærekraftig forbruk. Beskrivelsene av ungdommers ansvar og påvirkningsmuligheter preges av en tvetydig framstilling som uttrykker at det er ønskelig at alle endrer forbruksmønster for å bidra til en mer bærekraftig utvikling, samtidig som lærebøkene problematiserer effekten av individuelle endringer. Lærebøkene posisjonerer elevene som medborgere i forbrukersamfunnet, men gir samtidig en tvetydig framstilling av forbruk både som årsak til bærekraftproblemene og som en utilstrekkelig løsning på samtidas utfordringer. Denne framstillingen gjør det vanskelig å forestille seg hvordan samfunnet kan endres. Å henvise mindreårige elever uten råderett over bosituasjon eller dagligvareinnkjøp til et forbruker-medborgerskap, gir dem i praksis få verktøy i møte med samtidas klima- og naturkriser.
Kunstig intelligens (KI) og generative chatboter utfordrer skrivelærere til å tenke nytt om skriveoppgaver og skriveprosesser, og om hvordan vi utvikler elever til å bli kompetente og selvstendige skrivere. Chatboten Sokrates er en grunnskoletilpasset versjon av ChatGPT.[1] Som sin greske navnebror, er Sokrates trent opp til å stille spørsmål som bidrar til å fremme refleksjon omkring det samtaletemaet den får oppgitt. I denne studien undersøker vi hvorvidt chatboten er egnet til å gi elever skrivestøtte i førskrivefasen av et skriveopplegg om eventyr på 5. trinn. Eventyr er formelfortellinger som består av en rekke gjenkjennbare elementer, og vi spør derfor: Hvilke fortellingselementer inngår i Sokrates’ spørsmål til elevene, og hvordan fungerer chatboten som skriveassistent? Studien tar utgangspunkt i et forskningsprosjekt der elevene deltok i en 30 minutters skriftlig chat med Sokrates for å komme i gang med eventyrfortellingene sine. Vi analyserte seks av disse chattene ut fra et analyseskjema med åtte kategorier vi så som sentrale for elevenes eventyrskaping: omgivelser, protagonist, mål, antagonist, komplikasjon, løsning, sammenheng og eventyrformler. Analysene viste at samhandlingen mellom chatboten og elevene bidro til å generere innhold, utvikle aktører og skape en plottstruktur, men at chatboten stilte få sjangertypiske spørsmål. Det var også kvalitetsforskjeller i tilbakemeldingene den ga elevene, uavhengig av elevenes formuleringsevne. Enkelte av chattene viser at chatboten dominerte og diktet med på elevenes eventyr, og at denne meddiktningen ikke alltid var hensiktsmessig eller godt mottatt av elevene. Funnene diskuteres i lys av skrivedidaktisk forskning og utgjør et viktig digital-didaktisk bidrag til et ungt forskningsfelt om skriving med KI i grunnskolen. [1] Chatboten er utviklet ved Randabergskolen (ai.randabergskolen.no).
Denne studien undersøkte kunnskap om reseptivt akademisk engelsk ordforråd blant norske videregåendeelever ved studieforberedende program, for å undersøke hvorvidt disse elevene føler seg forberedt på å lese akademiske tekster på engelsk på universitetet. En digital spørreundersøkelse bestående av ordforrådstesten Academic Vocabulary Test (AVT: Pecorari et al., 2019), og spørsmål om erfaringer rundt de ulike engelskfagene på videregående ble fullført av 139 VG1-elever og 65 VG3-elever. Resultater fra undersøkelsen viste at VG3-elever scoret betydelig høyere på ordforrådstesten enn VG1-elevene, en indikasjon på at elevenes akademiske ordforråd øker gjennom videregående. Denne forskjellen så derimot ikke ut til å bli påvirket av mengden engelskundervisning som disse elevene hadde hatt, da det ikke var en signifikant forskjell mellom testresultatene til VG3-elevene som hadde tatt engelsk programfag og VG3-elevene som kun hadde hatt engelsk på VG1. Kun 19% av elevene oppnådde det anbefalte mestringsnivået av ordforråd for leseforståelse, noe som tyder på at en stor andel av elevene kan oppleve vanskeligheter i møte med akademiske tekster på engelsk. Selv om kun et fåtall av elevene (10%) rapporterte at de følte seg uforberedt på å lese akademisk engelsk på universitetet, syntes flertallet (72%) at ordforrådstesten var vanskelig. Dette kan indikere at det er et gap mellom kunnskapen om akademisk ordforråd elevene trenger for å lykkes på universitet og det ordforrådet de innehar. Denne studien støtter tidligere forskning som etterlyser mer eksplisitt undervisning om engelsk akademisk ordforråd for å kunne forberede elevene bedre på den engelsken de kan forvente å møte i høyere utdanning.
