I denne artikkelen ønsker vi å bidra til norsk fotohistorie ved å synliggjøre og analysere verkene og livshistoriene til to hittil lite kjente portrettfotografer, Synnøve Brændshøi (1916–2013) og Bodil Olsrud (1925–1992), som virket i Ullensaker- og Gardermoen-området i tidlig etterkrigstid. Med utgangspunkt i feministisk vitenskapsteori og et polyfoni-begrep inspirert av Donna Haraways forskning undersøker vi hvordan marginaliserte fotosamlinger kan aktiveres gjennom kjønnsteoretisk analyse. Gjennom en polyfonisk tilnærming analyserer vi fotografenes liv og praksis – som lærlinger, forretningskvinner, mentorer og arkivskapere. Polyfoni innebærer å lytte til mange aktører, ikke bare fotografene, men også nettverkene de inngår i: slekt, museets ansatte, teknologier og institusjonelle rammer som har formet arkivene. Artikkelen bygger på arkivarbeid, digitalisering, intervjuer og utstillingsproduksjon, og i den blir det vist hvordan slike samlinger kan revitaliseres og gjøres tilgjengelige for nye tolkninger. Feministisk teori hjelper oss med å utfordre etablerte fortellinger i norsk fotohistorie og bidra til en mer mangfoldig forståelse av fortiden.
Amtmann Lauritz Weidemann, fru Ditlevine og sju av barna deres er gravlagt inne på familiens private gravsted på garden Steinberg i Vestre Toten kommune. Bak gardens låve ligger en naturlig haug med vidt utsyn. Her finnes flere graver, og ved haugens fot står et gravkapell hvor seks kister ble oppbevart i mange tiår fram til 1902, da de fikk sitt endelige hvilested på toppen av haugen. Gravstedets størrelse og beliggenhet nær tunet, den stemningsfulle helheten, de mange bevarte elementene, historiene om de døde spedbarna og familiens frykt for å bli begravd skinndøde gjør anlegget særegent og ser ut til å vekke følelser og refleksjoner hos publikum også i dag. Gravkapellet på Steinberg viser seg å være et unikt kulturminne i Norge. Det gjelder både innvendig og utvendig utforming og funksjonen som privat gravkapell utenfor en kirkegård. Kapellet er sjeldent fordi det er bygd i tre, ulikt de fleste tilsvarende bygg i Norden som er bygd i mur, samt at det er utformet med tanke på at kistene skulle stå oppå gulvet. Studien har vist at en bygning i seg selv kan gi viktig informasjon om byggherrens mening med bygget. På Steinberg kan tidligere museumsguiders anekdoter om amtmannens frykt for å bli begravd skinndød langt på veg bekreftes ut fra bygningens utforming med den spesiallagde låsen på kapellets ytterdør, en beskrivelse fra år 1900 av kistenes oversagede og løse lokk, samt 1800-tallets frykt for å bli levende begravet.
Berekraftig utvikling og omstilling for å nå klimamåla i Parisavtalen er ein del av den offentlege samtalen i dag, og det blir også diskutert i tekstilindustrien og museumssektoren. I denne artikkelen ser eg på korleis miljøtematikk kjem til uttrykk i reklame frå norske produsentar av turtøy og turutstyr. Eg analyserer korleis naturbilete og miljøpåstandar blir brukt i annonsar i Fjell & Vidde – medlemsbladet til Den Norske Turistforening (DNT) – i perioden 1988–2024. Funna indikerer gjennomgåande lite miljøfokus i annonsane før heilt i slutten av perioden: Frå 2022 inneheld rundt halvparten av annonsane konkrete miljøpåstandar. Eg diskuterer ulike typar miljøpåstandar og assosiasjonar til naturen. Det er ein høg og aukande bruk av naturbilete i annonsane i perioden, og merkevarene framhevar anten turopplevinga og det spektakulære i naturen heller enn produktet, eller legg vekt på produktspesifikasjonar og materialbruk. I den redaksjonelle teksten i Fjell & Vidde er det generelt lagt stor vekt på natur- og miljøspørsmål, kombinert med mykje stoff om turutstyr. Sett i lys av ein vesentleg forbruksauke innan dette produktsegmentet i dei siste tiåra illustrerer annonsane og publikasjonskonteksten dei står i, noko av det paradoksale i forholdet vårt til friluftsliv, miljø og forbruk.
Hvordan kan handelsstedet Kvitnesgården i Perspektivet Folkeparken være relevant for unge mennesker gjennom at de blir invitert til medskaping av en utstilling? Spørsmålet blir undersøkt i denne artikkelen gjennom at gården blir forstått som et «hjem-museum», og ved at det blir dratt veksel på stedsanalyse og anlagt en dynamisk tilnærming til stedet. Perspektiv Museum (PEM) har i de siste årene arbeidet med en rekke prosjekter i tilknytning til refortolkning av Perspektivet Folkeparken under tittelen Perspektiver i friluft. Denne artikkelen bygger på et delprosjekt der barn (12–13 år) tok bilder og skrev refleksjoner med utgangspunkt i en egen gjenstand som interagerte med huset. De skapte utstillingen Inntrykk sammen med prosjektlederne Camilla Erenius (formidlingsleder PEM) og Pål Henrik Ekern (mangfoldskurator Preus museum). Elevene knyttet seg til ulike historier i fortida og skapte noe nytt i samtida, noe som gjorde Kvitnesgården relevant. I artikkelen argumenterer jeg for at elevene gjennom aktiviteter utvidet stedet til ikke bare å handle om et bygg, men også om uteområdet der kultur, natur og virtuelle figurer skled over i hverandre og skapte et third space. Videre utforsker jeg «atmosfære» som et potensial i formidlingen i Kvitnesgården. For enkelte elever ga et «blindt møte» mellom dem og stedet en kroppslig erfaring, noe som gjorde at de trakk tråder til eget liv. De skapte noe nytt ved å bruke noe kjent, nemlig mobilkameraet. For andre ble mobiltelefonen, eller mangel på tid, noe som gjorde at de ikke klarte å være «til stede» på stedet. Slik syntes det som om de ikke koblet kroppslig erfaring og refleksiv viten sammen.
NRK har produsert radio sidan 1930-talet. Det har resultert i eit stort arkivmateriale med historier frå og skildringar av stadar og menneske over heile Noreg. Kva skjer dersom ein lyfter desse lydklippa fram frå arkivet og ut til stadane dei formidlar? Appen Fortidsfinnar er utvikla for å undersøke korleis det fungerer å bruke NRKs radioarkiv til digital stadbasert formidling av Dovrefjells kulturarv. Arkivlyden si rolle er å avdekke fortida og dei skjulte forteljingane i omgjevnadane våre. Sett i lys av dette diskuterer eg vårt forhold til fortida og utfordringar knytt til fortolking av denne. Eg presenterer resultat frå ei brukarundersøking av appen, analyserer korleis den påverkar fortolkinga av kulturarv og landskap, og ser nærare på arkivmaterialet sitt potensial som ein ressurs for nyskapande formidling i kulturarvsinstitusjonar.
Tidlig på 1900-tallet var det stor tekstilproduksjon i Norge. Tekstilene var både håndvevde og maskinvevde, og mange kvinner var dypt involverte i produksjonen på profesjonell basis. Vi har undersøkt bakgrunnen til kvinnene som laget mønstre til tekstiler ved bedriftene Th. Lunde og Hjula Væveri, som henholdsvis var en håndverksbedrift og en bomullsfabrikk. Hvem var disse kvinnene, hvilket arbeid utførte de, og hva var deres utdannelse, kompetanse og sosiale relasjoner? Det blir undersøkt om – og i så tilfelle hvordan – det er mulig å finne noen sammenheng mellom kvinnenes kjønns- og klassetilhørighet og den anonymiteten som vi i dag mener kjennetegner de kvinnelige mønsterprodusentene. Tekstilproduksjon var et av de første områdene hvor kvinner kunne ta høyere utdannelse, og dermed fikk de innpass i flere yrker. I artikkelen blir det argumentert for at det likevel var forhold som gjorde kvinner mindre synlige enn menn. Kvinnene var ofte kortvarig knyttet til bedriftene som mønstertegnere, før de gikk over til andre arbeidsfelt. I parsamarbeid var det vanlig at kvinnene vevde eller broderte mønstrene mennene hadde tegnet. Kvinnene ble minst synlige av de to. Usynligheten ble forsterket av at kvinner skiftet navn ved giftermål, og dermed blir de vanskeligere å gjenkjenne i kildene. Tekstilproduksjon og mønstertegning åpnet veien for kvinner inn i yrkeslivet, men det gjenstår fortsatt et arbeid med å løfte dem frem i historien.
Museumsnettverk for kvinnehistorie har siden 2019 arbeidet med å utvikle et verktøy som sikrer en bedre og bredere representasjon av kvinner, et synlighetsprosjekt som handler om samtidens rett til å finne igjen fortidens kvinner i historiene. Museene er ikke nøytrale organisasjoner, det som er vanlig, virker naturlig, påpekte politikeren og filosofen John Stuart Mill for over hundre år siden. I museets samlinger og utstillinger blir mennesker og gjenstander ordnet ved at materialiteten blir knyttet til kategorier som landegrenser, kjønn, gjøremål og verdi. I samfunnet kan museumsinstitusjonene forstås som dialogiske, med rom for interaksjoner, og som steder hvor demokrati kan utøves. Utviklingsarbeidet i nettverket har resultert i en veiledning med tittelen Museumsverktøy: Håndbok for god kjønnsrepresentasjon i museumsfaglige praksiser. I denne artikkelen undersøker vi denne problemstillingen: Hvilket handlingsrom for synliggjøring av kvinners historie finnes innenfor systemer og praksiser som preger museumsfeltet i dag? Vi tar utgangspunkt i to caser, en fra samlingsforvaltning og en fra formidlingspraksiser. Ved Anno museum studeres katalogiseringspraksis knyttet til delsamlinger ved Kvinnemuseet. Samtidig har Oslo Museum redesignet et tablå i utstillingen OsLove ved Bymuseet og deretter invitert elever i videregående skole til et dialogbasert undervisningsopplegg for å diskutere hvordan kjønn fungerer i en utstilling. Artikkelen munner ut i en diskusjon om hvordan museene kan forbedre praksis basert på konkrete funn i undersøkelsene.
Immateriell kulturarv har fått auka merksemd. Dette kjem til syne i normative dokument som tildelingsbrev frå Kulturdepartementet, FN sine berekraftsmål, ICOM sine etiske retningsliner og UNESCO-konvensjonen, der klinkbåttradisjonen blei innskriven som immateriell kulturarv i 2021. Artikkelen er eit bidrag i forskinga omkring korleis museum formidlar immateriell kulturarv, og korleis formidlinga verkar inn på besøkande si oppleving og meiningsskaping. I artikkelen tar eg utgangspunkt i Båten og menneske, ei vandreutstilling om klinkbåttradisjonen der besøkande får eit direkte møte med handverket og handverkaren og kan interagere med eit mangfald av formidlingsformer, også utøvande og praktiserande. Som medprodusent reflekterer eg over formidlings- og læringsformene vi bruker, frå eit innside- og praktikarperspektiv. Gjennom analyse av data frå observasjonar og intervju og eit teoretisk perspektiv med vekt på formidlings- og læringsteori utforskar eg i artikkelen dei besøkande sine opplevingar og refleksjonar. Analysen viser korleis taktile erfaringar og dialog leiar til auka meiningsskaping egna til å aktivere og fremme engasjement og forståing.
Mobilteknologier har skabt hybride historierum uden for museernes traditionelle udstillingsrum. Dette kvalitative interviewbaserede case study af en augmented reality-app med audiovisuelle medier diskuterer disse virkemidlers påvirkning af brugernes opfattelse af en autentisk fortid. En mobilbaseret audiovisuel museumsoplevelse er en kompleks relation mellem interaktivitet, sted, medier og fortid, og der er derfor mange elementer, som afgør, om oplevelsen opfattes som troværdig og autentisk af brugerne. Gennem udsagn fra brugere af appen anlægger artiklen et brugerperspektiv på museernes bestræbelser på at skabe interaktive og autentiske fortællinger om fortiden. Diskussionen afslører, at de audiovisuelle mobilfortællinger generelt tillægges stor autenticitet, dels, fordi de knytter sig til autentiske historiske steder, dels, fordi de låner en stor del faglig autoritet og troværdighed fra museumsinstitutionen.
Samandrag Naturtilhøva og geografien i Kyst-Noreg har medført at ferjer for mange har vorte ein sjølvsagt del av kvardagen. I denne artikkelen er eg ute etter å analysere og forstå korleis folk handterer eit tilvære med avhengigheit av ferjer. Eg analyserer korleis ferjesystemet med sine rutinar og rutetabellar vert vove saman med bilsystemet. Desse to tekniske systema har til dels særs ulik logikk. Ved å nytte perspektiv henta frå modernitetsteori og mobilitetsteori vert denne samanvevinga og konsekvensane av den analysert. Overgangen ein i Fjord-Noreg fekk frå kommunikasjon fyrst og fremst basert på rutebåtar, til eit system basert på vegar og ferjer, viser at ein her finn både brot og kontinuitet. Dette vert analysert med utgangspunkt i modernitetsteori og mobilitetsteori. Ved hjelp av perspektiv henta frå kulturforskaren Phillip Vannini har eg analysert korleis dei ferjereisande gjennom sin kreativitet skapar praksisar og kroppsleggjorde kvardagsrutinar på ferja. Perspektiva til sosiologar med interesse for kaféliv vert nytta til å få fram korleis ferjesalongen er både møteplass og del av lokalsamfunnets demokratiske infrastruktur. Eg er med andre ord ute etter å forstå korleis ferjesystemet vev seg inn i folks kvardagsliv, og kva kulturelle konsekvensar det bringar med seg.
Samandrag Forfattarmusea har som regel meir fokus på forfattaren enn på litteraturen hen har skrive, men det er gode grunnar til å sjå på dette på nytt. Artikkelen min freistar å vise at forfattarmusea, som dei litteraturvitskapslege fagmiljøa, kan dra nytte av nærlesing av litterære tekstar. Gjennom å lese og tolke to dikt av Olav H. Hauge ønsker eg å vise at denne type lesing kan opne for både litterære og biografisk orienterte innsikter, og at begge delar høyrer heime i forfattarmusea. 1
Sammendrag Organisasjonsarkiver, som for eksempel fra politiske partier, er sentrale kilder til samfunnshukommelse og historieforståelse. Overgangen mellom analoge og digitale arkiv har vist seg å være utfordrende. Hva har endret seg med denne overgangen? Har endringen påvirket aktørene i avleveringsprosessen? Artikkelen tar utgangspunkt i en undersøkelse utført av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Museene i Akershus og Norsk industriarbeidermuseum. Den tar for seg den digitale arkivdanningen i politiske partier på venstresiden. Arkivdanning og arkivavlevering forutsetter en samhandlingsprosess mellom mange aktører der tillit er en forutsetning. Artikkelen ser på hvordan tillitsdimensjonene kontroll, kunnskap, usikkerhet, sårbarhet og pålitelighet kan gi arkivarer og arkivdepotinstitusjoner viktig forståelse av digitalt skapt arkiv. Det gjelder på mikroplan mellom mennesker internt i arkivdanningen og mellom giver og arkivar, og på makroplan der systemtillit kommer frem i organisasjoner og i arkivdepotinstitusjoner. Økt kompetanse på arkivdanning i en frivillig organisasjon vil gjøre arkivarene og arkivdepotinstitusjonene bedre i stand til å bistå med teknologiske hjelpemidler og systemer, men også til å bygge tillit mellom aktørene. Analysen viser behov for veiledning av arkivskapere/-givere og synliggjøring av arkivarens kompetanse.
Sammendrag I artikkelen diskuteres det hvorvidt etableringen av Tinn museum i 1920-årene var uttrykk for tradisjonsorienterte bygdeinteresser og hvordan industrien var aktiv i realisering av museet. Etableringen skjedde ikke så lenge etter at Norsk Hydro hadde startet å transformere Vestfjorddalen med spredt landbruksbebyggelse til en splitter ny industriby med boliger og fabrikker. I dette samfunnet med klasseskiller og brytninger, fantes det også ideologisk nedslagsfelt for å se på samfunnsutviklingen i et større perspektiv, der et nasjonalt fellesskap på tvers av klasseskillene var målet. Nasjonsbygging er et begrep som kan omfatte blant annet oppbyggingen av folkemuseer i Norge, og i dette arbeidet deltok også industrien.
