Studenter i barnehagelærerutdanning skal kvalifiseres til profesjonsutøvere med handlingskompetanse til å fremme barnehagebarns fysiske aktivitet og helse. I denne studien blir barnehagelærerstudenters oppfatning av innhold i faget fysisk aktivitet og helse i kunnskapsområdet Natur, helse og bevegelse (NHB) og fagets relevans for praktisk arbeid i barnehage undersøkt. Totalt deltok 107 studenter fra en barnehagelærerutdanning i Midt-Norge. Studien er en mixed methods-studie med en kvantitativ nettbasert spørreundersøkelse og kvalitative intervjuer med referansestudenter som representanter for sine respektive klasser. Totalt oppgir 58,9 % av studentene at de liker innholdet i faget godt. Studentene opplever at praktisk undervisning er nyttig, og de oppfatter undervisning som blir koblet nært opp til mål i rammeplanen, som profesjonsrelevant. Studentene oppga undervisningstemaene motorisk utvikling, koordinative ferdigheter og risikofylt lek som mest relevante for barnehagelærerprofesjon. Praksisforberedelser hadde signifikant betydning for om studentene tok i bruk fagets innhold i praksis. Resultatene kan tyde på at utdanningene bør styrke praksisnær undervisning i faget, og at vurderingsformer må inkludere både teoretiske og praktiske perspektiver som ses i sammenheng for å øke studentenes praktiske kunnskap.
Bakgrunn: Til tross for politisk og faglig fokus på studentmedvirkning, viser Studiebarometeret lav skår på faktisk innflytelse i høyere utdanning. Samskaping innebærer et likeverdig samarbeid mellom studenter og lærere, der makt og ansvar deles, og ulike perspektiver bidrar til utvikling av undervisningen. For at samskaping skal fungere etter intensjonen, er det avgjørende med åpen og inkluderende kommunikasjon, der alle parter opplever å bli lyttet til, verdsatt og respektert. Studiens hensikt: Hensikten med denne studien er å få innsikt i studenters erfaringer med å delta i samskaping av lærings- og undervisningsaktiviteter på et emne i bachelorprogram for sykepleie. Metode: Data er samlet inn ved hjelp av fokusgruppeintervju. Informanter er femten studenter på bachelor i sykepleie som har erfaring med å delta i studentmedvirkningsgruppe. Data er analysert ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse. Resultat: Studentene erfarte reell medvirkning i samskapingen, noe som styrket faglig forståelse og tillitsfulle relasjoner. Gjennom dialog og representasjon av studentperspektivet utviklet de økt ansvar, eierskap og engasjement i læringsprosessen. Konklusjon: Reell samskaping styrker studentenes engasjement og relasjonen til lærerne og forutsetter likeverdig dialog og bevissthet om maktbalanser. Dialogen fungerer som et verktøy for å utvikle felles forståelse og tilrettelegge for mer meningsfull og tilpasset undervisning.
Group supervision (GS) is increasingly being implemented within higher education, providing a way to save time and resources while promoting peer learning and support among students writing their bachelor’s or master’s theses. However, some supervisors may experience a lack of competence in supervising student theses in groups, and few studies have explored supervisors’ experiences with GS. This study examines supervisors’ experiences with implementing feedback processes within GS. Based on qualitative interviews with 14 supervisors from Norwegian universities, this study identified five main themes through qualitative content analysis: the supervisors’ facilitation of feedback processes, their experiences of group composition and dynamics, the multiple purposes of GS, their design for effective feedback, and supervisors’ requests for students’ feedback. These findings are discussed within frameworks of teacher feedback literacy and indicate that implementing peer feedback processes in GS, supported by supervisors, may enhance students’ peer learning. Even though the supervisors reported positive experiences with GS of student theses, this study emphasizes that its success requires certain conditions to be met. It further suggests that facilitating peer feedback processes in GS requires additional competencies beyond those required in individual supervision.
I artikkelen blir det undersøkt hvordan studenter i praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) opplever profesjonsverkstedet som et tidlig tiltak for å styrke sammenhengen mellom teori og praksis. Profesjonsverkstedet gjennomføres første uke av studiet, og målet er å gi studentene et tidlig møte med læreryrket gjennom observasjon, refleksjon og faglig bearbeiding i samarbeid mellom høgskole og praksisskole. Studien bygger på en kvalitativ analyse av studentenes refleksjonsnotater, og en refleksiv tematisk tilnærming er benyttet. Analysen resulterte i tre hovedtemaer: tidlig innblikk i en skolehverdag, refleksjon og faglig bearbeiding og samarbeid på tvers av læringsarenaer. Funnene indikerer at profesjonsverkstedet oppleves som en meningsfull arena hvor studentene får konkrete erfaringer som gir teori økt relevans og hjelper dem å utvikle en forståelse av lærerrollen. Refleksjonsfasen fremstår som særlig viktig for å omforme erfaringer til faglig innsikt, mens samarbeid mellom lærerutdanning og praksisfelt ser ut til å styrke opplevelsen av helhet og sammenheng. Analysen peker mot at profesjonsverkstedet kan ha potensial til å bidra til økt koherens i lærerutdanningen når refleksjon og samarbeid på tvers av læringsarenaer får en tydelig faglig forankring.
I studien blir det undersøkt hvordan grunnskolelærerstudenter i fjerde studieår uttrykker ferdigheter i profesjonell analytisk observasjon (PAO; noticing) gjennom erfaringsdeling fra en lesson study-syklus i matematikkundervisning. Ved hjelp av et justert rammeverk fra van Es (2011) blir videopresentasjoner fra syv studentgrupper analysert. Funnene indikerer variasjon i PAO-ferdighetsnivå, og én gruppe demonstrerer fokusert PAO med konkrete observasjoner og faglig begrunnede endringer i undervisningsopplegget. Studien fremhever sammenhengen mellom høye evner til PAO og bruk av matematikkdidaktisk teori, og forfatteren foreslår at erfaringsdeling i en norsk lesson study-modell kan være et egnet vurderingsgrunnlag for PAO. Studiens rammeverk gir lærerutdannere et praktisk verktøy for å vurdere studenters observasjonsevne, og kan være aktuell for andre fag.
I artikkelen undersøker vi hvordan kollektiv refleksjon kan fungere som en bro mellom teori og praksis i videreutdanning for barnehagelærere. Studien bygger på et kvalitativt og eksplorativt design og er basert på skriftlige refleksjonssvar fra 18 studenter som gjennomførte videreutdanningen Spesialpedagogikk for barnehagelærere. Som en del av utdanningen utarbeidet studentene fagtekster som ble presentert og diskutert i både kollegafellesskapet på egen arbeidsplass og studiegrupper i undervisningen. Analysen viser at refleksjon oppleves som et meningsfullt redskap for å styrke faglig trygghet og gjøre praksiserfaringer eksplisitte, men at refleksjonsprosessene i stor grad forblir erfaringsnære og ofte uten eksplisitt teoretisk forankring. Videre viser studien at kollektive refleksjonsprosesser rommer et potensial for både individuell læring, kollektiv kunnskapsbygging og organisatorisk utvikling, men at dette potensialet i stor grad avhenger av strukturelle rammer, tid og pedagogisk tilrettelegging. Studien peker mot behovet for at profesjonsutdanninger utvikler arbeidsformer som støtter en mer analytisk og teoretisk forankret refleksjonspraksis, og som legger til rette for at teori og praksis kan møtes i et gjensidig samspill.
This paper presents a qualitative case study based on interviews with eight international PhD candidates about their experiences pursuing a doctorate at a Norwegian higher education institution. The participants reflect significant diversity, representing seven countries across four continents. The concept of belonging is employed as a framework to discuss the findings. Overall, the study finds that participants experience isolation and exclusion in the workplace. Two interrelated challenges stand out across the data set: language barriers and difficulties in forming meaningful collegial relationships. These challenges carry emotional and psychological impacts, including feelings of loneliness, depression, and thoughts of abandoning the doctoral program. The study offers recommendations for institutional measures aimed at enhancing belonging for international PhD candidates within the academic community.
Hensikten med artikkelen er å undersøke hvordan studenter vurderer betydningen av ulike tilbakemeldings- og vurderingsformer for egen motivasjon og læring. Våre funn viser at studentene vurderer tilbakemeldinger og vurderinger som aktiviserer, motiverer og engasjerer, og som bygger opp under deres individuelle læring, som den viktigste faktoren for egen læring og motivasjon. Med andre ord vurderer studentene kvaliteten på tilbakemeldingene og vurderingene som den viktigste faktoren. Imidlertid erfarer mange studenter at tilbakemeldingene er mangelfulle og generelle, og at det er manglende samsvar mellom tilbakemeldinger og egen innsats. Et annet problem som blir trukket frem, er vurdering i gruppe. Når individuell innsats ikke anerkjennes, synker studentens motivasjon og vurderingen får mindre betydning. Videre viser våre funn at for noen studenter ligger motivasjonen i selve vurderingen, som en belønning i form av en god tilbakemelding eller en god karakter. For andre studenter virker vurderinger negativt inn på egen motivasjon og læring. Felles for alle studentene er at betydningen av vurderinger og tilbakemeldinger synker i takt med økt arbeidsbelastning. Funnene i studien peker på betydningen av å utvikle vurderings- og tilbakemeldingspraksiser som i større grad fremmer studentenes læringsprosesser. Studien peker også på behovet for å undersøke nærmere hvordan relasjonen mellom lærere og studenter og utformingen av vurderings- og eksamensformer i høyere utdanning henger sammen med studentenes læring og motivasjon.
For å veilede sykepleierstudenter i klinisk praksis anbefales det at praksisveiledere har formell veiledningskompetanse på masternivå. For at sykepleiere i distriktene skal kunne få denne kompetansen, finnes det, i tillegg til ordinære fysiske utdanninger, heldigitale og hybride praksisveilederutdanninger. Hensikten med denne studien var å undersøke erfaringene deltakerne gjorde seg ved en heldigital, nettbasert utdanning og en hybrid variant med en kombinasjon av fysisk og digital deltakelse og undervisning. Hva motiverte sykepleiere til å søke på praksisveilederutdanning, og hvilken betydning hadde organiseringen av utdanningene for utbyttet av utdanningen? Gjennom fokusgruppeintervjuer utforsket vi deltakernes erfaringer ved to ulike utdanninger. Dataene er analysert ved bruk av kvalitativ innholdsanalyse. Funnene er samlet i fire kategorier: 1) fra rådgiver til veileder, 2) personlig og profesjonelt utbytte ut over studentveiledning, 3) betydningen av tilrettelegging fra arbeidsgiver og 4) betydningen av digital eller hybrid deltaking. Våre funn tilsier at avdelingssykepleieren er en sentral tilrettelegger for deltakelse på praksisveilederutdanningen. Om organiseringen av utdanningen er digital eller hybrid, har mindre å si for læringsutbyttet. Funnene peker videre mot at deltakerne sitter igjen med et personlig utbytte som ikke var forventet etter utdanningen.
Kunnskapsdepartementet ga i 2014 Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) i oppgave å utvikle nasjonale eksamener i enkelte profesjonsfag i høyere utdanning, og eksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi ved sykepleierutdanningen var en av eksamenene som ble valgt ut. Fra desember 2016 har alle landets sykepleierutdanninger deltatt. Eksamenen er obligatorisk og gjennomføres som skriftlig skoleeksamen. Ulike oppgavetyper er blitt benyttet, og fordelingen av skriveoppgaver og flervalgsoppgaver har variert. Sentrale utfordringer ved utvikling av nasjonal eksamen var ulikt pensum og ulikt antall studiepoeng ved studiestedene i disse emnene. Det ble derfor utviklet en felles beskrivelse av læringsutbytte og faginnhold som definerer kunnskapskravene til eksamen. Hensikten med denne artikkelen er å beskrive hovedtrekk i utvikling av nasjonal eksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi og undersøke om ulike oppgavetyper og fordelingen av disse har påvirket eksamensresultatene. For å studere virkningen av ulike oppgavetyper er det foretatt statistiske analyser av resultatene ved eksamener i perioden 2016–2023, med unntak av 2020, da eksamen ble sensurert lokalt. Totalt 30 139 eksamensbesvarelser inngikk i analysen. Resultatene viste at studentene skåret dårligere på skriveoppgaver enn på flervalgsoppgaver, men at dette i mindre grad gjaldt studenter med høye poengsummer. Resultatene tyder også på at svakere studenter i større grad profitterer på flervalgsoppgaver. Studentene gjorde det også noe overraskende dårligere på skriveoppgaver i perioden 2021–2023 enn i perioden 2016–2019. I artikkelen drøfter vi også konsekvenser av prosjektet med nasjonal eksamen.
Livsstyrketrening er en tverrfaglig videreutdanning for fagpersoner innen helse-, velferds- og sosialtjenester som ønsker å styrke sin kompetanse til å møte personer med sammensatte helseutfordringer. Livsstyrketrening har en helsefremmende tilnærming. Gjennom det ettårige utdanningsprogrammet blir studentene trent i erfaringsbaserte veiledningsmetoder som involverer både kognitiv, emosjonell og kroppslig læring. Formålet med denne studien har vært å få kunnskap om hvorvidt videreutdanningen i livsstyrketrening har bidratt til å styrke studentenes evne til å kommunisere med og veilede personer med sammensatte helseutfordringer og styrket deres evne til selvivaretakelse. Studien er en kvalitativ innholdsanalyse av svarene på to åpne spørsmål i en større spørreundersøkelse. Vi mottok svar fra 150 studenter som fullførte utdanningen mellom 2008 og 2020. Analysen resulterte i tre hovedtemaer: utvikling av en vennligere og mer aksepterende holdning overfor seg selv, å bli kjent med seg selv styrker evnen til å være til stede for andre og nye verktøy gjør menneskemøtene og arbeidet mer meningsfullt. En erfaringsbaserte tilnærming med vekt på personlige oppdagelser og oppmerksomhet rettet mot sammenhenger mellom kropp, tanker og følelser kan se ut til å ha gitt studentene en økt forståelse av eget og andres liv. Mange hadde utviklet en vennligere og mer aksepterende holdning til seg selv og sine erfaringer og gjennom det blitt mer selvivaretakende. Funnene i studien legger grunnlaget for å vurdere om metoder for erfaringslæring der både tanker, følelser og kropp er inkludert i læringen kan integreres i andre grunn- og videreutdanninger innen helse-, sosial- og velferdsfeltet for å øke studentenes relasjonelle kompetanse.
Lærerstudenters skriving kan, i tillegg til å gi økt skrivekompetanse, bidra til å forberede studentene på en fremtidig rolle som skrivelærere. I denne artikkelen utforsker jeg hvordan et slikt dobbelt perspektiv på lærerstudentenes skriving kan utnyttes på en eksplisitt måte i undervisningen om elevtekstrespons i norskfaget i grunnskolelærerutdanningen. Problemstillingen er: Hvilke refleksjoner gjør norsklærerstudentene seg når undervisningen om respons på elevtekster i skrivedidaktikkundervisningen kobles direkte til studentenes arbeid med medstudentrespons? Prosjektet er en intervensjonsstudie gjennomført i to ulike studentgrupper, der studentene ga respons på hverandres tekster med utgangspunkt i Kvithyld og Aasens fem teser om funksjonell respons på elevtekster. Studentene ble også utfordret til å reflektere over sammenhengen mellom erfaringene med å gi og få medstudentrespons og deres fremtidige profesjonspraksis som responsgivere i skolen. Studentenes refleksjoner viser at alle de fem tesene er i spill når de gir hverandre respons, og at de fleste studentene opplever et høyt læringsutbytte med tanke på å gi respons på elevtekster i fremtidig profesjonspraksis. En implikasjon av resultatene er at det er viktig å vie prinisppet om å gi dialogisk tekstrespons særlig oppmerksomhet i skrivedidaktikkundervisningen.
Formålet med denne studien er å undersøke hvordan lærerutdannere motiveres for egen forskning i arbeidet mot et førsteopprykk. Gjennom fokusgruppeintervju undersøkte vi betydningen av tidligere praksiserfaring, forsknings- og utviklingsarbeidets og statusens betydning i opprykksarbeid. Motivasjonsfaktorer var at forskningsarbeidet kan bygge på tidligere erfaringer, og at forskningen får betydning for undervisningen. Vi fant ikke at deltakerne var indremotiverte. Selv om mange etter hvert fant motivasjon gjennom egen forskning, var målet med forskningen å bli førstelektor. Avslutningsvis problematiserer vi at den nye forskriften til opprykk i universitets- og høgskolesektoren ikke stiller forskning som et kriterium.
Relasjonen mellom underviser og student fremsettes som betydningsfull for studentenes læring og motivasjon i både pedagogisk litteratur og i politiske styringsdokumenter. Det finnes imidlertid lite systematisert sosiologisk og pedagogisk kunnskap om hvordan undervisere erfarer relasjonen til studentene i UH- sektoren. Denne artikkelen er et sosiologisk bidrag som utforsker hvordan undervisere opplever relasjonen til studentene i en tid preget av store endringer i sektoren, og hvordan vesentlige aspekter ved disse erfaringene kan forstås og språkliggjøres. Med utgangspunkt i kvalitative intervju av 26 vitenskapelige ansatte, og basert på en fenomenologisk tilnærming, fremstilles fire idealtypiske relasjoner mellom underviser og student. Teoretisk bygger artikkelen på Alfred Schutz’ teoretiske rammeverk og Hartmut Rosas teorier om resonans og fremmedgjøring. Analysene viser at utviklingstrekk i sektoren og tilhørende mer komplekse underviserroller påvirker kvaliteten på relasjonen til studentene. Et hovedpoeng er at undervisere erfarer at styrken på forholdets relasjonelle dimensjoner er svekket, noe som fører til økt grad av fremmedgjøring i relasjonen til studentene. Funnene impliserer at føringer om økt undervisningskvalitet og fokus på studentaktive læringsaktiviteter bør suppleres med vurderinger av hva som fremmer meningsfull tilknytning mellom underviser og student i høyere utdanning. Samtidig peker studien på behovet for et mer nyansert språk for å forstå relasjonen mellom student og underviser som en avgjørende faktor for undervisningskvalitet.
Denne artikkelen undersøker den norske meritteringsordningens (MO) betydning for utdanningskvalitet og utvikling av en kvalitetskultur. Artikkelen bygger på en kvalitativ rundspørring blant de 65 meritterte undervisere på tre norske utdanningsinstitusjoner. Svarprosenten er på 70,8. Artikkelen belyser følgende problemstillinger: Hva kjennetegner meritterte underviseres kompetanse, og hvordan får de brukt denne kompetansen? Hvordan bidrar de meritterte til utdanningskvalitet og utvikling av en kvalitetskultur? Informantene beskriver det at de jobber utforskende med egen undervisningspraksis, reflekterer over denne praksisen og utvikler faglige fellesskap rundt undervisningsvirksomhet som sin viktigste kompetanse. Denne kompetansen anvendes i det daglige arbeidet med undervisning, i forskning og utviklingsarbeid som handler om undervisningspraksis og sist, men ikke minst i ulike former for kollektivt arbeid med undervisningsvirksomhet. Vår studie viser at MO har betydning for utvikling av en studentsentrert og forskningsbasert undervisning. Det utforskende arbeidet med undervisning styrkes. Det samme gjelder det kollektive arbeidet omkring undervisningsvirksomheten. De meritterte underviserne initierer etablering av fagfellesskap der undervisning i større grad settes på felles dagsorden og der erfaringer fra undervisningspraksis deles. Følgelig indikerer vår studie at MO har betydning både for utdanningskvalitet og kulturbygging. Der merittertes kompetanse i liten grad benyttes ut over egen undervisningsvirksomhet, knyttes dette til institusjonelle begrensinger og ikke til selve ordningen. For å utnytte ordningens potensiale synes det nødvendig med en avklaring i den enkelte institusjon av hvilke visjoner institusjonen har for MO, hvilken plass MO skal ha i arbeidet med utdanningskvalitet og hvordan MO kan være et strategisk tiltak i samspill med andre tiltak i institusjonens sammensatte kvalitetsarbeid.
I denne artikkelen blir det utført en 6S-litteraturgjennomgang av fjorten studier av refleksjonsnotatet som sjanger i den norske universitets- og høgskolesektoren. Studiene blir kategorisert etter hvilke utdanninger som er undersøkt i dem, og etter hvilke teorigrunnlag som er brukt i dem – det som i 6S-metoden er omtalt som «klassikere», «oversiktsbøker» og fagspesifikk litteratur – og det blir undersøkt (1) om det er fellesnevnere mellom forståelsene, og (2) om det er et metodisk teorigrunnlag for dette. I all hovedsak er undersøkelsen basert på en dikotomi mellom notatene som praksisrefleksjon – markert (i) – og notatene som skriverefleksjon – markert (ii). I materialet finnes det bare 1 studie av skriverefleksjon, mot 13 av praksisrefleksjon. I studiene i materialet er særlig de kvalitative metodene tematisk analyse og forankret teori brukt som metodegrunnlag. Det blir for det første påvist at disse metodene gir oppskrifter på variabelkategorisering som foregår gjennom ulike kodinger, og at disse kodingene utføres om lag likt ved bruk av alle de ulike metodene. Artikkelen viser for det andre at det trass i samsvarende metodiske teorigrunnlag er vanskelig å finne skiller og fellesnevnere i refleksjonsnotatene innen ulike fagområder. Det tredje funnet i artikkelen er at det fortsatt er et behov for å undersøke skriverefleksjon, fortrinnsvis gjennom tematisk analyse.
