Analyser av oversettelser av kunstsanger til fremføringsformål er et relativt nytt kapittel i oversettelsesvitenskapen. Med utgangspunkt i oversettelsene av Griegs norske sanger til tysk og hans tyske sanger til norsk gis i dette arbeidet først en oversikt over musikalske og språklige virkemidler brukt i oversettelsene. Deretter analyseres disse resultatene med henblikk på om de de avspeiler en mulig oversettelseskonvensjon der oversettelsene orienterer seg mot en likevekt mellom tekst og musikk (symmetrisk) eller hvorvidt teksten eller musikken prioriteres høyest (asymmetrisk) i oversettelsesarbeidet. Symmetrisk oversettelse ser da ut til å være et ideal eller orienteringspunkt, mens asymmetrisk oversettelse i akkurat denne oversettelseskonteksten tas i bruk sjelden og da ofte under spesielle forhold.
Denne artikkelen utforsker den samiske tradisjonen med «dovdna», eller «barnejoik», en unik form for joik som fungerer som et musikalsk navn for barn. Dovdna er generelt kortere, mykere og mer barnslig i lyden enn voksnes joiker, og dens hovedfunksjoner inkluderer å motivere barnet og fungere som en belønning, samt å konsolidere barnets identitet ved å fremme individualitet, autonomi og stolthet. Den bidrar også til å forsterke barnets samiske identitet. I likhet med vuggeviser globalt uttrykker dovdna ønsker for barnets fremtid, men den skiller seg ut gjennom sin individualistiske spesialisering, som understreker hvert enkelt barns unike karakter og liv. Denne vektleggingen av autonomi og selvstendighet reflekterer sentrale verdier i samisk barneoppdragelse og kan i dagens kontekst tjene som et kraftfullt verktøy for å styrke samiske barns identitet mot kulturell assimilering.
Denne artikkelen kritiserer bruken av omgrepet «sinfonia» vis-à-vis «symfoni» i norske tekster. Ein korpusanalyse syner fire ulike og delvis inkompatible meiningar av ordet «sinfonia» er vanlege. Medan mange tekster hevdar å la komponistens namneval stå eller bruka ordet om operaouverturar i tre satsar, gjev omgrepet i praksis ofte uttrykk for ein påstått kvalitativ skilnad, anten mot verka til Johann Stamitz eller til Haydn og Mozart – i tråd med nasjonalistisk tysk musikkforsking kring 1900. Noreg har eit lite symfonikorpus frå 1700- og tidleg 1800-tal, som til no i hovudsak har vore omtala som «sinfoniaer». Slik har den fyrste symfonien til Otto Winter-Hjelm (1861) blitt omtala som den fyrste norske symfonien, trass i at dei tre symfoniane til Johan Daniel Berlin (ca. 1740–1760) er hundre år eldre. Artikkelen argumenterer for at norsk musikkvitskap burde fylgje anglo-amerikanske tekster og avskaffa dette skiljet som ahistorisk, og erkjenna desse tidlegare verka som fullverdige symfoniar.
Musikktidsskriftet Musik for Hjemmet (1927–1930) omfattet klaver- og orgelverk, romanser, korsanger, folkevisebearbeidelser og fiolin- og klaverarrangementer. Serien introduserte nye verk av norske komponister og resultater fra egne komposisjonskonkurranser i tillegg til biografisk informasjon om komponistene. Målet for serien var å spre kvalitetsmusikk til den norske befolkning. Hensikten med denne artikkelen er å utforske hvilke sjangre, stiler og komponister som passet «for hjemmet» på slutten av 1920-tallet. Metoden involverer en systematisk gjennomgang av serien, med kategorisering av verkene etter komponist, tittel og besetning. Samtidig analyserer artikkelen seriens struktur, redaktørenes estetikk og pedagogiske tilnærming og drøfter begreper som salongmusikk, hjemmet som kulturformidler og hvordan serien posisjonerte seg i sin samtid. Resultatene viser at serien innledningsvis la vekt på norske komponister, men skiftet i 1929 fokus mot den klassiske kanon. Avslutningen av serien kan tilskrives både økonomiske faktorer og mulige endringer i publikums musikalske preferanser.
Praksisopplæring er en sentral del av lærerutdanninger, og for mange studenter representerer praksisopplæringen det første møtet med praksisfeltet og læreryrket, som de utdanner seg til. Her møter de også praksisveilederen som til daglig er ansatt som lærer ved den respektive praksisskolen, i dette tilfellet kulturskolen. I denne artikkelen presenterer jeg en studie som er gjennomført med praksisveiledere i kulturskoler. De teoretiske perspektivene i studien er profesjonsteori og praksisarkitekturteori. Gjennom individuelle intervjuer har jeg undersøkt hvilkee forståelser praksisveilederne har av sin profesjonsutøvelse knyttet til praksisundervisning, og hvilke praksisarkitektoniske arrangementer som fremmer, og hvilke som hemmer praksisundervisningen i kulturskolen. Jeg anvender min egen bakgrunn som lærerutdanner og kulturskolelærer og får dermed et blikk innenfra ved at jeg trekker på mine erfaringer og min kompetanse i forskningsprosessen. Resultatene viser at praksisveilederne opplever sin profesjonsutøvelse som meningsfull, men også noe ensom, og at det ikke er rom for alt innhold de mener er nødvendig i praksisundervisningen, på grunn av stort tidspress.
Rakhmaninov satte Grieg høyt, og spilte og dirigerte mange av hans verker. Er det noen slående likhetstrekk mellom deres musikk, og ble Rakhmaninov påvirket av Grieg? Disse spørsmålene blir drøftet i lys av litteratur om intertekstualitet, blant annet av J. Peter Burkholder og litteraturteoretikeren Gérard Genette. Forfatteren skiller mellom likhetstrekk, hvor Rakhmaninovs påvirkningskilder sannsynligvis er andre enn Grieg, og påvirkninger fra et bestemt Grieg-verk eller fra hans særpregede stilidiom. Det er to påfallende likhetstrekk i deres rike harmonikk: forkjærligheten for å ledsage diatoniske melodier med kromatiske understemmer og en sømløs veksling mellom funksjonsharmonikk og modal (kirketonal) harmonisering. Rakhmaninov har benyttet yttersatsene i Griegs klaverkonsert som strukturelle modeller for tilsvarende satser i sin 1. klaverkonsert (første versjon), og Variasjoner over et tema av Corelli (op. 42) er trolig påvirket av dramaturgien i Griegs Ballade (op. 24). Griegs innflytelse på Rakhmaninovs musikk er udiskutabel, men synes å begrense seg til noen få verker.
Harald Sæverud (1897–1992) var hele sitt liv en omdiskutert komponist, men ikke desto mindre en av Norges fremste. I denne artikkelen belyses hans siste store verk, nemlig Keiser og Galilæer (1986) for orkester og kor. Ettersom det bygger på Ibsens skuespill av samme navn, kastes det dessuten lys over musikkens rolle i Ibsens dramatikk. I motsetning til Ibsens mer populære skuespill er Kejser og Galilæer et anliggende for spesielt interesserte. Den som ikke har et visst kjennskap til stykket, forstår lite av Sæveruds musikk. Artikkelen inkluderer derfor en gjennomgang av handlingsforløpet med fokus på tekstens musikalske muligheter. I artikkelen blir det vist hvordan skuespillets bærende idé, kampen mellom kristendom og hedendom, uttrykkes gjennom klare musikalske kontraster. Det antydes videre hvordan Keiser og Galilæer avspeiler ulike sider ved Sæveruds eiendommelige, kunstneriske personlighet, og at verket av denne grunn kan betraktes som kronen på komponistens livsverk.
In a 2004 interpretation of Schubert’s Symphony in B minor, Austrian conductor Nikolaus Harnoncourt and the Berlin Philharmonic foreground a certain awareness regarding articulation. This awareness brings with it a broadening of the concept of articulation that transcends choices regarding accents, endings, slurs, and so on. Harnoncourt’s articulation, that is, incorporates what he refers to as the act of ‘pronouncing’ (as in quite deliberately enunciating) the musical material. This practice – what the author of this article labels ‘emphatic articulation’ – can also be framed as an attempt to clarify the relationship between music and language, an issue of importance to Harnoncourt that is most explicitly represented by his notion of Klangrede. The concept of meaning proves crucial to understanding Klangrede, and this article seeks to shed light on this relation in the context of musical performance. According to the 18th-century German philosopher Herder, the human ability to deal with meaning is based on a reflective awareness that only comes into being through the act of speaking itself. With the support of Herder’s ‘reflective awareness’, this article plumbs the depths of the emphatically articulated musical performance as a timebound act, and asks whether it might be understood in a similar way.
I denne artikkelen løftar eg fram kulturskribenten Kurt Weill, og tilbyr ei «lysløype» gjennom eit utval avisartiklar, essay og brev Weill skreiv i perioden 1918–1932. Weill sin tekstlege produksjon gir eit rikt innblikk i ei samtid prega av eit mylder av kulturelle og teknologiske eksperiment og nyvinningar der mange omgrep og konsept stadig fekk nye meiningar og skiftande symbolverdi. I artikkelen argumenterer eg for at det finst ein kontinuitet i Weill sine refleksjonar kring operaform og scenisk musikk gjennom desse åra som gir eit viktig grunnlag for auka forståing av konseptet musikken sin gestiske karakter. Med utgangspunkt i Weill sitt oppgjer med Wagner sine psykologiserande musikkdrama og eit opprop om ei fornying av operaforma løftar eg i artikkelen fram sentrale diskusjonar kring operaen sitt materiale og han sin samfunnsmessige funksjon, bruken av musikalske og sceniske verkemiddel og sjølve musikken sin evne og rolle.
I 1913 foreslo fiolinisten Torgrim Castberg å etablere «Norges Musikhøiskole» i Bergen. Castberg hadde med stor suksess etablert Musikakademiet for barn og unge samme sted i 1905. I 1913 fikk Castberg reist en stor bygning sentralt i Bergen. Rett etter innflyttingen av Musikakademiet i Musikens Hus lanserte han ideen om å etablere «Norges Musikhøiskole» i den ene fløyen i huset, i tett pedagogisk og administrativt samvirke med Musikakademiet. Forslaget fikk bred tilslutning, men direktøren ved Musik-konservatoriet i Kristiania, Peter Lindeman, var sterkt imot planene, og departementet fant forslaget for uklart. I denne artikkelen dokumenterer forfatteren denne tidlige debatten om musikkutdanningen i Norge og ikke minst hvordan den raskt kom til å dreie seg mest om Bergen og Kristiania og mindre om behovet for en norsk musikkhøgskole. Avslutningsvis trekkes linjene frem til etableringen av Norges Musikkhøgskole i Oslo i 1973, igjen dreide debatten seg aller mest om stedsvalg.
Under covid-19-pandemien måtte kirker og religiøse grupper over hele landet samles på nye og kreative måter på grunn av smitteverntiltak. Å tilbe Gud ved å synge sammen er sentralt når kristne samles, enten samlingene formidles via digitale tjenester på nettet eller holdes offline i fysiske rom. I denne artikkelen undersøker jeg hvordan pandemien påvirket lovsangpraksiser, gjennom en autoetnografisk studie hvor jeg tar utgangspunkt i mine egne erfaringer med digitale gudstjenester som medlem av en evangelisk-luthersk forsamling. Teoretisk bygger jeg på Gibsons (2015) affordansebegrep for å analysere hvordan digitale gudstjenestearrangementer i ulik grad kunne tilby et lovsangfellesskap under pandemien. I artikkelen foreslår jeg at digitale lovsangkropper kan forstås som åpne lovsangpraksiser.
This article attempts to define and typologize the main principles for the design of Intelligent Music Performance Systems (IMPS). It presents a three-dimensional framework based on studies of proxemics combined with findings from AI design research. Each of these dimensions – embodiment, participation, and autonomy – is presented together with existing taxonomies, then integrated into an analytical framework. This framework informs the discussion of nine historical cases of IMPS from the 1950s to the present, to gain a refined understanding of their interactive design. The discussion leads back to three main tendencies in IMPS design – instruments, systems, and agents – and the article concludes by combining the proposed framework with ideas from Speculative Design Research.
Operasanger Aase Nordmo Løvberg (1923–2013) var en av Norges største operasangere gjennom tidene. Hun var også Norges første professor i sang. I artikkelen beskrives innhold og arbeidsmåter i hennes undervisning basert på en intervjuundersøkelse med tidligere sangstudenter og to kolleger. Aase Nordmo Løvberg stod i en mesterlæretradisjon der hun baserte undervisningen på sin erfaringsbaserte kunnskap som utøver og sin egen utforskning av sanginstrumentet. I artikkelen undersøkes det hvordan hun brukte seg selv som modell, og hvordan det gav læring for studentene. Beskrivelser av Aase Nordmo Løvbergs undervisning i én-til-én-undervisning og en mesterklasse gir eksempler på hennes kunstneriske prestasjoner i undervisning og på hvordan hun ved hjelp av demonstrasjon, gester og mimikk geleidet studentene inn i nye spor i sangteknikk og tolkning.
Norske folkemusikkarkiver står foran utfordringer vedrørende å gjøre sine samlinger tilgjengelige på nett når feltopptak faller i det fri etter 50 år. Denne artikkelen beskriver et forsøk på å tilrettelegge brukskopier i form av lydfiler slik at brukerne kan lytte til enkeltopptak i en nettpresentasjon av et arkivs innhold. Lydklassifiseringsteknologi er i stand til å finne og markere starttidspunkt på enkeltmelodier og spare arkivpersonalet for mange timers manuelt arbeid. Mirage-prosjektet på UiOs RITMO-senter har utviklet et grensesnitt for et slikt verktøy for Nasjonalbibliotekets folkemusikkarkiv og dets nettkatalog WebbFIOL. Løsningen vil kunne tas i bruk av alle som står overfor liknende utfordringer.
