
Artikkelen drøftar den nordnorske forsterkaren fette og argumenterer for at opphavet for ordet er substantivet feitt snarare enn substantivet fitte. Ordet vert vidare sett i samband med eit generelt ordlagingsmønster for forsterkarar i nordnorsk der ein -e vert lagt til ein einstava stamme. Argumenta for opphavet i feitt er 1) at forsterkaren særs sjeldan førekjem med vokalen /i/ i trykkstavinga, 2) at fitte-etymologien for e/a-mål tilseier substitusjon av endinga -a med -e, i tillegg til lågning (i → e), 3) at diftongen /ei/ systematisk blir forkorta og/eller monoftongert i nordnorsk (ulikt vestnorsk), og 4) at ‘feit’ som forsterkande element er vanleg i andre varietetar og kontekstar. Opphav i tid vert også diskutert, og det vert peikt på kontakt med svensk som ein mogleg utløysande faktor for at bruken har breidd om seg dei siste par tiåra i nordnorsk slang. Kjeldegrunnlaget for undersøkinga er korpusa LIA, Nordisk dialektkorpus og NoWaC, samt søk på verdsveven og på bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket).
Denne artikkelen diskuterer på kva måtar normavvik i tekstar skrivne av ungdom med nynorsk som hovudmål heng saman med den multilektale konteksten dei lever i. Det empiriske grunnlaget for studien er hovudmålstentamenar skrivne av 67 ungdomsskuleelevar i ein nynorskkommune på Vestlandet, autentiske private meldingar skrivne av dei same elevane og dessutan svara elevane gav på nokre spørsmål som dei fekk gjennom eit spørjeskjema. I tillegg til å kartlegge ulike avvikstypar og avvik som fell saman med høvesvis bokmål og dialekt i hovudmålstentamenane, undersøker studien om ein i tentamenane finn att normavvikande dialektnære former som ungdommane brukar når dei skriv private meldingar til kvarandre. Studien viser at ein klart større andel av avvika i nynorsktekstane til elevane fell saman med den lokale dialekten enn andelen som fell saman med bokmål, samstundes som han gjev indikasjonar på at mange elevar dreg med seg normavvikande former frå den dialektnære skrivinga som dei brukar i private meldingar, når dei skal skrive normert nynorsk.
Undersøkelsen bygger på 3208 diplom fra tidsrommet 1350–1524 med i alt 2806 presens partisipp og viser hvordan partisipp med s-ending fordeler seg morfologisk, kronologisk, sosialt, geografisk og funksjonelt/syntaktisk i materialet. S-suffikset legges til partisipp med de vokaliske endingene -i, -e, -a, -æ og ikke til dativformer som -um. S-formene er svært sjeldne før 1425, men forekomsten øker så stadig resten av mellomnorsk tid. Vi finner mest s-former i diplom fra de høgeste sosiale laga, og derfor er det mer s-former i diplom fra Oslo og Bergen enn fra resten av Østlandet og Vestlandet. Det ser derimot ut til at s-formene i større grad hører til det lokale talemålet i Trøndelag. Når det gjelder bruksmåter, ser vi bl.a. at s-endinga er mindre vanlig i predikative enn i attributive partisipp. Bruken av partisipp på -s i mellomnorsk kan trulig ses i sammenheng med den østnordiske påvirkninga på norsk i perioden.
U 1125 (Krogsta, Tuna parish) is a Proto-Nordic runestone from the Late Roman Iron Age, with seven runes on the B-side and eight visible runes on the A-side. A human figure with raised hands and splayed fingers is carved to the left of the runes on the A-side. The proper interpretation of the runic text has eluded scholars for centuries. In this article I discuss previous proposals from the literature, with a focus on runographic and linguistic issues.
To utgaver av Magnus Lagabøtes landslov ble publisert i sammenheng med det store Landslovjubileet i 2024. Selv om utgavene har mye til felles, er de allikevel nokså forskjellige. Begge utgavene er gitt ut av Nasjonalbiblioteket, den ledende aktøren i jubileumsaktivitetene, og Magnus Rindal har stått sentralt i arbeidet med begge.