Sentralt i den norske samarbeidsmodellen står ideen om samarbeid mellom partene i arbeidslivet til beste for bedriften og ansatte, basert på en forståelse av felles interesser. Samtidig er modellen under press, blant annet fra økt innleie og økt arbeidsinnvandring, internasjonalisering og nye måter å organisere ansettelsesforholdet på som en følge av digitalisering. Denne artikkelen tar utgangspunkt i samarbeidsmodellen forstått som lokale klassekompromisser og diskuterer hvorfor klassekompromisser er stabile eller ikke over tid. Med etnografiske data fra feltarbeid i et smelteverk og en verkstedbedrift ser jeg nærmere på fagforeningenes forståelse av egne interesser og ledelsens forståelse av bedriftens interesser. Jeg trekker særlig på Wrights begreper om positive og negative klassekompromisser og Michael Burawoys teori om produksjon av subjektiviteter i hverdagsarbeidet – arbeidsprosessens ideologiske øyeblikk. Dette brukes til å skrive fram en forklaring på hvordan ulike klassekompromisser reproduseres og framstår stabile over tid. Blant artikkelens bidrag er en undersøkelse av samarbeidsmodellen som praksiser og motivasjoner i hverdagsarbeidet og en helhetlig forståelse av lokale klassekompromisser ved å undersøke begge siders forståelse av sine interesser. Artikkelen bidrar dermed til forståelse av de praktiske og uformelle sidene av norsk arbeidsliv – til en litteratur hvor det formelle eller prosessuelle ofte står i fokus. Avslutningsvis argumenterer jeg for at fordelene ved samarbeidsmodellen er mer relevante for visse typer produksjon enn andre, basert på analysen av de to ulike bedriftene.
Tidligere forskning har kastet lys over hvordan grensedragninger praktiseres i en norsk egalitær kontekst. Imidlertid har få undersøkt hvorvidt og eventuelt på hvilken måte symbolske grenser trekkes blant elever i videregående skole. Denne artikkelen analyserer hvordan symbolske grensedragninger utfolder seg på fire toppresterende videregående skoler i henholdsvis Bergen, Oslo, Stavanger og Trondheim. Skolene er toppskoler i den forstand at de har et utmerket rykte og rekrutterer mange elever med svært gode karakterer og høy sosial bakgrunn. Artikkelen viser at elever trekker symbolske grenser mot andre skoler på tre forskjellige vis: De gir uttrykk for distanserende holdninger mot 1) «sosseskoler» og 2) andre lignende skoler – skoler som også har et svært høyt inntakssnitt, og de gir uttrykk for 3) negative holdninger mot skoler som har veldig lavt eller ingen inntakssnitt. Sammen viser grensedragningene at elevene på toppskoler har en tendens til å klassifisere sin egen skole som bedre enn andre skoler. Særlig skoler med lave inntakssnitt omtales i negative ordlag.
Kokainbruken blant ungdom i Oslo har økt og vekker bekymring. Mens nyere forskning har belyst utviklingen som et vestkantfenomen knyttet til maskuline festkulturer, undersøker vi hvordan kokainbruk tar form i ulike klasseprivilegerte ungdomsmiljøer. Empirisk baserer vi oss på intervjuer med 20 ungdommer med kokainerfaring fra «vestkant-» og «sentrumsskoler» i Oslo. Med utgangspunkt i Bourdieus begreper om «sosiale felt», «doxa» og «illusio» identifiserer vi to distinkte ungdomskulturelle felt, dominert av henholdsvis høy økonomisk og høy kulturell kapital, som danner en ramme for hvordan kokain brukes og vurderes. I begge felt knyttes status og anerkjennelse tett til festkulturen, og kokainens appell må forstås i lys av det sosiale statusspillet ungdommene inngår i: Stoffets virkninger gjør det lettere å navigere i festrelaterte hierarkier – og å «spille spillet» på feltets egne premisser. Samtidig tar bruken ulik form. I «vestkantfeltet» fremstår kokain som en integrert del av festkulturen og en kilde til status. I «sentrumsfeltet» beskrives bruken som mer skjult, regulert og sosialt risikofylt. På tvers av feltene kobles kokain til penger og selvhevdelse. Stoffets kulturelle konnotasjoner passer godt med vestkantfeltets synlige hierarkiske logikk, men bryter med sentrumsfeltets egalitære idealer og bidrar til kokainbrukens uavklarte posisjon her. Kokainbruk knyttes dessuten til maskulinitet i begge felt, og mens gutter i større grad omfavner både kokaineffektene og kokainritualene for «guttastemning» og festmestring, distanserer jenter seg ofte fra sin egen bruk. Artikkelen viser hvordan en ungdomskulturell tilnærming kan avdekke nyanser i hvordan rusmidler inngår i klassede og kjønnede sosiale «spill».
