I denne artikkelen blir buekorpsenes utbredelse i Norge undersøkt, og det blir spurt hvorfor tradisjonen bare overlevde i Bergen. Buekorpsene oppsto i byene fra midten av 1800-tallet, i skjæringspunktet mellom lek og disiplin. Basert på et empirisk materiale bestående av byhistorier, avisartikler og fotografier blir over hundre buekorps fordelt på hele landet identifisert. Disse hadde ulike særtrekk. På Østlandet var de ofte knyttet til skoler, på Vestlandet til bydeler og strøk, mens de i Nord-Norge fikk et mer nasjonalpatriotisk preg. På Sørlandet fikk buekorpsene i mindre grad fotfeste, mens de i Midt-Norge inntok en mellomposisjon. Trass i stor geografisk spredning forsvant de fleste i løpet av første halvdel av 1900-tallet. Analysen viser at dette skyldtes endringer i barndommens institusjonelle rammer, konkurranse fra nye organisasjoner, som speideren, og tap av de sosiale arenaene som bar tradisjonen. Bergen framstår som et særtilfelle fordi praksisen her ble institusjonalisert som en del av byens identitet. Artikkelen viser hvordan et lokalt fenomen kan forstås som et uttrykk for institusjonell stabilitet og endring, og hvordan tradisjoner kan overleve gjennom sosial forankring snarere enn gjennom formelle strukturer.
