I løpet av de siste tiåret har referansene til avkolonisering og dekolonialitet eksplodert i titler i en lang rekke akademiske disipliner. Til Norge kom fenomenet for alvor med mediedebattene om «avkolonisering av akademia» i 2018 og 2020. Det later blant annet til å ha festet seg et inntrykk av avkolonisering er det samme som dekolonialitet. Dekolonial teori dreide seg i utgangspunktet om demokratisering av kunnskap, men sentrale dekoloniale teoretikere som Walter D. Mignolo har samtidig som teorien i økende grad er blitt tatt i bruk av autoritære og autokratiserende regimer fra Russland via India til Kina, ønsket denne utviklingen velkommen. I denne artikkelen skisserer jeg bakgrunnen for fremveksten av dekolonial teori, og argumenterer for at det hefter betydelige kunnskapsmessige problemer knyttet til teorien og til dens politiske anvendelse, klarest uttrykt i Mignolos beskrivelser av den russiske krigen mot Ukraina siden 2022. Abstract in English: Decolonization, Decoloniality, and the New Authoritarianism In the course of the past decade or so, the references to decolonization and decoloniality have formally exploded in titles in many academic disciplines. The phenomenon came to Norway in the form of media debates about «decolonization of the academy» in 2018 and 2020. The idea that decolonization equals decoloniality is among the ideas that seem to have gained ground. Originally, decolonization of knowledge related to the democratization of knowledge, but central decolonial theorists such as Walter D. Mignolo have, at the same time that the theory to an increasing extent is being used by authoritarian and autocratizing regimes from Russia via India to China, welcomed this development. In this article, I present the background to decolonial theory, and argue that there are serious epistemological problems relating to the theory and its political application, most readily apparent in Mignolo’s characterization of the Russian war against Ukraine since 2022.
Denne artikkelen tek for seg dei overordna utviklingstrekka i Syria etter Assad-regimet sitt fall i desember 2024, og diskuterer tre tema: grunnlaget for eit felles nasjonalt prosjekt etter år med borgarkrig og polarisering, føresetnadene for demokratisering, og forholdet mellom Syria og omverda. Sharaa-regjeringa har raskt konsolidert makt, og kombinerer inkluderande gestar med autoritær maktpolitikk. Samstundes er dei strukturelle føresetnadane for ei demokratisk utvikling svake: økonomien er i krise, sekteriske spenningar pregar store delar av landet, og regionale aktørar som Tyrkia, Russland og Golf-landa formar handlingsrommet til den nye staten på måtar som fremmer stabilitet heller enn pluralisme. Artikkelen nyttar innsiktene frå bidraga i dette fokusnummeret til å gi ei fagleg forankra oversikt over desse spenningane. Abstract in English: Syria after Assad This article examines the broader developments in Syria following the fall of the Assad regime in December 2024, and focuses primarily on three themes: the basis for a shared national project after years of civil war and polarisation, the prospects for democratisation, and Syria’s relationship with the outside world. The Sharaa government has rapidly consolidated power, combining inclusive gestures with authoritarian power politics. At the same time, the structural conditions for democratic development remain weak: the economy is in crisis, sectarian tensions affect large parts of the country, and regional actors such as Turkey, Russia, and the Gulf states shape the new state’s room for manoeuvre in ways that promote stability rather than pluralism. Drawing on insights from the contributions to this special issue, the article provides an academically grounded overview of these tensions.
Denne artikkelen undersøker korleis den største fjernsynskanalen i Syria, Syria TV, opererer i spenningsfeltet mellom kritisk journalistikk og legitimering av eit nytt autoritært regime etter Assad. Med utgangspunkt i eit datasett på over 76 000 videoar frå oppstarten av kanalen i 2018 og fram til hausten 2025, kombinerer eg kvantitativ analyse av innhald og publikumsengasjement med ei kvalitativ intertekstuell lesing av utvalde program. Analysen viser at kanalen formidlar ei forteljing om nasjonal einskap, frigjering og forsoning, samstundes som ho i praksis skjermer den nye overgongsregjeringa frå systematisk kritikk. Syria TV dokumenterer overgrep frå det tidlegare regimet og tek opp sensitive tema i samtida, men legg hovudansvaret for noverande utfordringar på Assad-regimet, medan dei nye styresmaktene i større grad vert knytte til håp og nasjonal einskap. Artikkelen argumenterer for at mediekanalar som Syria TV i slike overgangsfasar kan fylle ein dobbel funksjon: som plattform for viktig journalistisk arbeid og som verktøy for regimelegitimering i eit landskap prega av politisk usikkerheit. Abstract in English: Nation-Building, Legitimation, and Media in Syria after Assad This article examines how Syria TV, the largest television channel in Syria, operates in a tension between critical journalism and the legitimation of a new authoritarian regime after Assad. Drawing on a dataset of more than 76,000 videos from the channel's launch in 2018 through autumn 2025, I combine quantitative analysis of content and audience engagement with a qualitative intertextual reading of selected programmes. The analysis shows that the channel conveys a narrative of national unity, liberation, and reconciliation, while in practice shielding the new transitional government from systematic criticism. Syria TV documents abuses committed by the former regime and addresses sensitive contemporary issues, but places primary responsibility for current challenges on the Assad regime, while the new authorities are more often associated with hope and national unity. The article thus argues that media outlets such as Syria TV can serve a dual function in such transitional phases: as platforms for important journalistic work and as instruments of regime legitimation in a landscape marked by political uncertainty.
I desember 2024 raste Assad-regimet i Syria sammen som et korthus. Opprørslederen Ahmed al-Sharaa, tidligere medlem av IS og al-Qaida, ble president. I Midtøsten ble ikke bare kortene stokket om, men de ble også delt ut på nytt. I etterkrigstiden hadde Syria som oftest spilt en destruktiv rolle som spoiler. Syria hadde ikke klart å etablere gode og stabile relasjoner til de andre landene i Midtøsten, men hadde snarere havnet i en rekke konflikter. Internasjonalt gikk det ikke bedre. Syria kom fra første stund på kant med de vestlige stormakter. USA ble raskt lei av de problematiske syrerne og skjøv Syria ut i kulden. Syria var og ble en spoiler og en hindring for fred. Den nye presidenten Al-Sharaa snudde opp ned på alt dette. For ham var det viktig å avslutte alle Syrias gamle spoiler-spill. For ham var det helt nødvendig å samle støtte til sitt nye statsbyggingsprosjekt regionalt og internasjonalt. Og støtte fikk ham. Med unntak for Israel sluttet de alle opp om det nye al-Sharaa-regimet. Men nye farer og spoilere truer, denne gangen innenfra. Abstract in English: A Perpetual Spoiler? Syria in the Regional and International Game in the Middle East In December 2024, the Assad regime in Syria collapsed like a house of cards. The rebel leader Ahmed al-Sharaa, a former member of IS and al-Qaida, became president. In the Middle East, the cards were not merely reshuffled; they were dealt anew. In the post-war era, Syria had for the most part played a destructive role as a spoiler. Syria had failed to establish sound and stable relations with other states in the region and had instead become embroiled in a series of conflicts. Its record was no better internationally. From the very outset, Syria found itself at odds with the Western great powers. The United States quickly grew weary of the troublesome Syrians and pushed Syria to the margins. Syria was, and remained, a spoiler and an obstacle to peace. The new president, al-Sharaa, overturned all of this. For him, bringing an end to Syria’s longstanding spoiler behaviour was essential. It was, in his view, absolutely necessary to build regional and international support for his new state-building project. And support he did secure. With the exception of Israel, all rallied behind the new al-Sharaa regime. Yet, new dangers and spoilers now loom, this time from within.
Den uventede styrtingen av Assad-regimet i desember 2024 av Hayat Tahrir al-Sham (HTS) og andre opposisjonsgrupper avsluttet brått den ustabile status quo som hadde preget Syria siden 2020. Syrias plutselige kollaps illustrerer de begrensningene internasjonale meklerforsøk har hatt i å avslutte landets tretten år lange borgerkrig. Sentrale initiativer har inkludert FN-prosessen i Genève og Astana-plattformen, ledet av Russland, Iran og Tyrkia. Med utgangspunkt i et rammeverk for autoritær konflikthåndtering analyserer artikkelen arven etter Astana-prosessen. Den undersøker de eksterne aktørenes transaksjonelle politikk og sammenligner den med liberale fredsbyggingsmodeller, slik de kommer til uttrykk i de FN-ledede, men ofte tilsidesatte, Genève-forsøkene. Videre belyses utfordringene ved fredsbygging når eksterne staters geopolitiske interesser må balanseres mot interne behov for stabilitet og legitimitet. Analysen søker å vise hvordan eksterne aktørers rolle i Astana-prosessen fortsatt former den pågående overgangsprosessen i Syria. Abstract in English: Authoritarian Conflict Management: The Legacy of the Astana Process in a Post-Assad Syria The unexpected overthrow of the Assad regime in December 2024 by Hayat Tahrir al-Sham (HTS) and other opposition groups abruptly ended the unstable status quo that had characterized Syria since 2020. Syria’s sudden collapse illustrates the limitations of international mediation efforts in bringing an end to the country’s thirteen-year civil war. Key initiatives have included the UN-led Geneva process and the Astana platform, led by Russia, Iran, and Turkey. Using a framework of authoritarian conflict management, this article analyzes the legacy of the Astana process. It examines the transactional politics of external actors and compares them with liberal peacebuilding models, as expressed in the UN-led but often sidelined Geneva efforts. Furthermore, it highlights the challenges of peacebuilding when external states’ geopolitical interests must be balanced against internal needs for stability and legitimacy. The analysis demonstrates how the role of external actors in the Astana process continues to shape Syria’s ongoing transitional process.
