
Med afsæt i ph.d.-afhandlingen Det korte 20. århundredes venstrefløjsaktivisme – ressourcemobilisering, efterretningsaktiviteter og livshistorier (2025) argumenteres der i artiklen for, at efterretningsaktiviteter er et overset særkende ved det korte 20. århundredes venstrefløjsaktivisme. Det empiriske belæg hentes fra to historiske cases om Kominterns forbindelsespunkt i Vardø, 1919-1921, og om Arbeiderpartiets halvprivate, antikommunistiske udenrigsefterretningstjeneste i København, 1948-1951. Selvom de hemmelige aktiviteter i begge tilfælde blev udført i ledtog med statsaktører, henholdsvis Komintern/Rusland og Norge, var de samtidig en del de politiske aktivisters konfliktrepertoire (jf. Charles Tilly) og et led i det, der i den sociologiske litteratur om sociale bevægelser betegnes som ressourcemobilisering.
I denne artikkelen blir for første gang den politiske biografien til Harald Liljedahl (1892–1940) undersøkt, som en inngang til å belyse spenningene i den norske arbeiderbevegelsens mest radikale fase. I tiden rundt fagopposisjonens maktovertakelse i 1918 var Liljedahl en nær støttespiller av Martin Tranmæl, men gikk etter hvert over til Mot Dag og ble en bitter motstander av både Tranmæl og en stadig mer moderat partiledelse. I løpet av sin relativt korte karriere rakk han å markere seg som en sentral aktør innenfor både soldatrådbevegelsen, arbeideridretten, fagbevegelsen og ungdomsforbundet. Jeg argumenterer for at Liljedahls revolusjonære idealisme, kompromissløse holdninger og sterke forankring i fagbevegelsen i denne perioden gjorde ham til et symbol på arbeiderbevegelsens revolusjonære energi, samtidig som det gjorde ham sårbar i en politisk situasjon som krevde taktisk fleksibilitet. Dette førte til at han raskt forsvant ut av det politiske bildet og ikke etterlot seg mange varige spor. Ved at blikket blir rettet mot en aktør som i mindre grad lar seg plassere innenfor de store ideologiske og organisatoriske kategoriene, står artikkelen i kontrast til en forskningslitteratur der disse strukturene ofte har vært i fokus. Liljedahls politiske utvikling kan dermed gi et nytt perspektiv på arbeiderbevegelsens indre dynamikker under splittelsene på 1920-tallet.
I Norge markeres gjerne en av milepælene for et nybygg med kranselag eller mønsåsfest, der byggherren takker arbeiderne for innsatsen. Med utgangspunkt i begrepet klassekompromiss undersøker jeg om pressedekning og fotografier fra et kranselag for forsikringsselskapet Norske Folks nye hovedkontor i 1968 kan tolkes som uttrykk for samarbeid, likhetstanker og sosial integrasjon. Jeg retter oppmerksomheten mot relasjoner mellom arbeidstakere og arbeidsgivere/ledere, og gjør i analysen bruk av teori fra visuell retorikk og et begrepsapparat om fotografiske intimitetsfelt. Aviser og upublisert bildemateriale er sentrale kilder. Artikkelen bidrar til ny kunnskap om et lite belyst felt av norsk arbeidslivs- og kulturhistorie og er et eksempel på hvordan fotografier kan aktiveres som historisk kildemateriale.
Målet med denne artikkelen er å analysere den norske venstresidens ulike fremstillinger av den polske fagbevegelsen Solidaritet i 1980–81. Hovedkildene er publikasjoner utgitt av de fire partiene på venstresiden, Det norske Arbeiderparti, Sosialistisk Venstreparti, Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) og Norges Kommunistiske Parti. Den transnasjonale analysen er forankret i polske idehistoriske tanker. Utgangspunktet er en drøfting av de ulike konseptualiseringene av Solidaritet som har dukket opp i den polske diskursen i årenes løp. På bakgrunn av disse konseptualiseringene vil jeg se på den norske debatten som et rom for både konseptualisering og oversettelse av Solidaritet-fenomenet. Diskursen om Solidaritet blir i denne sammenhengen også et spenningsfelt i norsk offentlig debatt. Resultatene av denne undersøkelsen utvider ikke bare kunnskapen om hvordan Solidaritet ble forstått i Norge, men gir også et slags ideologisk portrett av den norske venstresiden ved inngangen til 1980-tallet.
For en tid siden sendte Knut Kjeldstadli et manus han ville utgi i Arbeiderhistorie. Det var et utkast til første del av en partihistorie for Sosialistisk Folkeparti som han hadde begynt på rundt 1970, da han var i begynnelsen av 20-åra. I følgebrevet skrev han: «Teksten min har kanskje verdi som beretning. Og kanskje enda mer som levning – om hvordan unge, radikale mennesker tenkte i 1970. Teksten er den første jeg skrev i et forsøk på å være ‘ordentlig historiker’». Kjeldstadli, som da han sendte inn manuset var alvorlig syk, ønsket å publisere manuset slik det var for å bevare autentisiteten, men først gå igjennom det siden det manglet enkelte fotnoter og deler av teksten ikke lenger var lesbar. Det rakk han ikke før han døde. Vi trykker derfor manuset slik det foreligger. - Redaksjonen