I denne artikkelen undersøkes det hvilke aktsomhetsforhold som ligger til grunn for domfellelser i organisert friluftsliv, og hvilke representasjoner som konstruerer denne uaktsomheten. Det analytiske rammeverket for undersøkelsen er diskursteoretisk. Metodisk kombineres tradisjonell, kvalitativ innholdsanalyse med diskursanalyse. Aktsomhetsforholdene som ligger til grunn for domfellelsene er mangelfulle sikkerhetstiltak/rutiner, herunder manglende kontroll og tilsyn, samt manglende oppfølging av produktkontrolloven og internkontrollforskriften. Det er avdekket fire representasjoner som konstruerer uaktsomhet i organisert friluftsliv: den juridiske representasjonen, handlingsnorm-representasjonen, kompetanse-representasjonen og risiko-representasjonen. Den juridiske representasjonen omfatter kravene i lovverket, samt lovverkets krav om dokumentasjon på ulike forhold. Handlingsnorm- representasjonen innebærer forventninger om implementering av uformelle systemer og rutiner som skal gi sikkerhet. Kompetanse- representasjonen medfører at de ansvarlige må ha tilstrekkelig kompetanse, inkludert et visst kjennskap til område/aktivitet. Risiko- representasjon setter grenser for hva som er akseptabel fare/risiko i forbindelse med de tjenestene som behandles. Disse fire representasjonene ser ut til å være dominerende innenfor «friluftslivets aktsomhetsdiskurs» og fungerer slik konstituerende og modellerende for denne aktsomhetsdiskursen. ENGLISH ABSTRACT The Discourse of “Duty of Care” in Outdoor Recreation Activities This article examines the conditions that underpin the duty of care in convictions in organized outdoor activities and explores how these conditions contribute to perceptions of negligence. The investigation employs a discourse-theoretical framework, integrating traditional qualitative content analysis with discourse analysis. The identified conditions of care include inadequate safety measures and routines, a lack of control and supervision, insufficient adherence to the Product Control Act and the Internal Control Regulations, and the absence of documentation demonstrating compliance with legislation. Four representations have emerged that frame negligence in organized outdoor recreation activities: legal representation, code of conduct representation, competence representation, and risk representation. The legal representation encompasses the requirements set by legislation, including the documentation needed for various matters. The code of conduct representation refers to expectations regarding the implementation of informal systems and routines designed to ensure safety. The competence representation emphasizes that those in charge must possess adequate knowledge and expertise related to the area or activity. Lastly, risk representation defines the acceptable levels of danger and risk associated with different services. These four representations are prominent within the discourse on care in outdoor activities, serving as foundational and shaping elements within this discourse.

This research examines the evolution of outdoor recreation (friluftsliv) in public discourse in Norway between 1965–2000. How was friluftsliv defined in Norway in this period, which actors launched definitions and which definitions gained hegemony? The article is based on a literature study within the new cultural history research tradition, which merges hermeneutics with historical narratives and discourse analysis. The article reveals that defining friluftsliv posed challenges due to its empirical ambiguity, resulting in a comprehensive definition emerging in 1972–73 encompassing various activities within natural environments. Nils Faarlund and the Norwegian Alpine Center, with associates, in the article referred to as “the Faarlund sphere,” from 1967 advocated for eco-conscious friluftsliv, framing it as a means for societal “re-greening” and separating friluftsliv from sport and tourism. Their idea of friluftsliv as nature-friendly travel, with simple equipment, devoid of competition, ultimately became hegemonic. This hegemonic notion gained significant influence, also in the authorities’ understanding of friluftsliv. This perspective garnered both support and criticism in academia, with some emphasizing its unique Norwegian character while others highlighting its shared features with other countries. This seems to be the basis for an ongoing contest for discursive influence and power over the concept of friluftsliv in Norway today.

Denne studien er designet som en dokumentanalyse. Artikkelen undersøker hvordan uaktsomhet konstrueres i rettsavgjørelser hvor læreres handlinger i kroppsøving er vurdert som uaktsomme. Domstolene representerer den dømmende makten i Norge, og i erstatningssaker vurderer domstolene hvorvidt noen har skyldansvar for en annens skade. Norman Faircloughs kritiske diskursanalyse er det utvalgte metodologiske rammeverket som benyttes til å ramme inn studien og analysere rettsavgjørelsene. Artikkelen retter oppmerksomheten mot diskurser som konstruerer uaktsomhet i domstolenes begrunnelser. Resultatene viser at rettsavgjørelsene bæres av en juridisk genre, som trekker på diskurser om kroppsøving, risiko og handlingsnormer i kroppsøving. Rettsavgjørelsene synes å fremme en til dels deduktiv undervisningspraksis og at risikovurdering og kontroll med elever har prioritet. For kroppsøving kan det innebære at bevegelsesaktiviteter uten tydelige regler, mangelfull planmessig progresjon og utforskning og øving uten tydelig instruksjon forstås som uforsvarlig. Videre tegnes fysisk størrelse å utgjøre en risiko i faget. En av hovedhensiktene i erstatningsrett er prevensjon. Fra et kroppsøvingsfaglig perspektiv stilles det spørsmål til konsekvensene av disse rettsavgjørelsene og hva de kan medføre for kroppsøvingsfaget. ENGLISH ABSTRACT Negligence in physical education: A critical discourse analysis of court decisions This study is designed as a document analysis. The article examines how negligence is constructed in court decisions where teachers’ actions in physical education are assessed as negligent. The courts represent the judicial power in Norway and in tort cases, the courts assess whether someone is liable for someone else’s damage. Norman Fairclough’s critical discourse analysis is the selected methodological framework used to frame the study and analyze the court decisions. The article draws attention to discourses that construct negligence in the courts’ decisions. The results show that the decisions are carried by a legal genre, which draws on discourses about physical education, risks, and norms for action in physical education. The court decisions seem to promote a partly deductive teaching practice and that risk assessment and control with pupils have priority. For physical education, it can mean that movement activities without clear rules, insufficient planned progression and exploration and practice without clear instructions are understood as negligent. Furthermore, physical size is considered to pose a risk in the subject. One of the main purposes of tort law is prevention. From a physical education professional perspective, questions are asked about the consequences of these legal decisions and what they may entail for physical education.

I denne artikkelen diskuteres det hvordan forfatterne i Den Norske Turistforenings årbøker i perioden 1868–1979 tillegger mening til turer i natur. Hovedfokuset er rettet mot hvordan denne meningskonstruksjonen forholder seg til begrepene «idrett», «sport» og «friluftsliv». Slik kartlegges en betydningsfull gruppes meningsdannelse knyttet til friluftsliv i et historisk perspektiv. Funnene i undersøkelsen tyder på at for skribentene har det hatt liten eller ingen betydning hvorvidt turene har blitt omtalt som idrett, sport eller friluftsliv. Begrepet «friluftsliv» er svært lite brukt i perioden 1868–1920, hvor «sport» var den foretrukne termen. Uavhengig av språkbruk tillegger skribentene mening til sine turer blant annet gjennom fortellinger om kroppslig utfoldelse, naturopplevelse, nasjonalfølelse, åndelig og legemlig sunnhet, samt aktivitetens verdi i seg selv. Skribentene som skriver etter Nansens tale «Friluftsliv» i 1921, er i liten grad opptatt av Nansens betoning av naturopplevelse fremfor konkurranse som distinksjon mellom sport/idrett og friluftsliv. Det er med andre ord ikke belegg for å si at det etter talen skjedde et skifte. Nansens tanker ser tvert imot ut til å ha lite resonans blant skribentene i årbøkene. Gjennom deres utsagn blir det ikke gjort grunnleggende, meningsbærende distinksjoner som konstituerer friluftsliv som noe vesentlig annet enn idrett/sport. Fortellinger om en friluftslivstradisjon som kan spores ubrutt fra Nansen til våre dager, kan i så måte, på et diskursivt nivå, forstås som en opphavsmyte hvor én persons innflytelse overdrives. Som praksis har turer i natur, for turens egen del, tradisjon tilbake til tidlig på 1800-tallet. Diskursivt har måten mange snakker om friluftsliv på i dag, som noe vesentlig annet enn idrett/sport, spredd seg gradvis i Norge fra rundt 1970.

Del 2 av temanummeret Friluftsliv, dannelse, læring og didaktikk, er ute nå. Les presentasjon av artiklene i denne lederen skrevet av gjesteredaktører Petter Erik Lerihuag og André Horgen.

The purpose of this research is to investigate how the Norwegian outdoor-safety discourse develop between 2005 – 2015. Second, I examine the creation of meaning and understanding about risk and safety in the outdoors. The research affirms that important elements of opinion formation are discursively negotiated. The main line in the negotiations revolves around how to relate to ‘the mountain common sense line’, based on the code of conduct of ‘touring at your own risk’. The legal discourse, the energy industry safety discourse and the professional struggle draw towards less individual responsibility for own safety, and more towards institutional responsibility for people’s safety, more public regulation and more physical facilitations to reduce risk. On the other hand, lax regulatory legislation, the administrative apparatus, ‘the layman tradition’ and the friluftsliv discourse draws on individual responsibility for one’s own safety, limited institutional responsibility and public regulation, and moderate physical facilitations aimed at keeping people safe.

The article is based on the many fatalities in Norway during the Easter vacation in 1967. It discusses how a safety discourse was developed and constituted by professionals in Norwegian friluftsliv (outdoor life) and mountaineering in the period 1967-74. A discourse and power-theoretical perspective is presented, explaining which actors sought to establish themselves as premier suppliers for the safety concept that became dominant and eventually legitimate. In the article, it is argued that from 1967 a dominant safety concept was established within professional-oriented friluftsliv in Norway that we call 'fjellvett-linjen', meaning 'the mountain sense approach'. This way of thinking is characterized by a strong value orientation, and rather than emphasizing instrumental and rule-based measures that aim at ensuring the natural environment, it focuses rather on establishing generally binding norms for people to take responsibility for their own safety, selecting routes according to their abilities. The absence of direct and formal power exercised by the authorities allowed private actors within the field to set the agenda and be normative. Eventually, a symbolic and discursive power was established, which, by referring to the ideas of Norwegian climbing and friluftsliv traditions, was used to frame the comprehension and room of opportunity. The power of the key actors was largely legitimized through a traditional hegemony, legitimized through personal authority, referring to traditions and customs prescribing obedience to the generally binding standards of safety.

In this article, we study how mountain guiding was organized and regulated in Scandinavia and the Alps between 1820 and 2015 and focus on the most important differences and similarities in Scandinavia, and between Scandinavia and the Alps. We conclude that Switzerland and Chamonix (France) represent two different systems in the Alps during the nineteenth century. However, through the emergence of national and international guide unions the regulation of mountain guiding in the Alps today appears unified, with a close connection between national regulation and mountain guide unions. In Scandinavia, Norway and Sweden historically had similar practices organizing and regulating mountain guiding, where a relatively strong layman tradition emerged during the 1960s and 1970s. In 2008, legal decisions led Sweden to change its system to match the Alp model, while Norway held on to the layman tradition. This leaves mountain guiding in Norway as a distinctly less regulated field than in France, and Switzerland, as in and Sweden.

Abstract The topic of this article is the Norwegian concept of “friluftsliv” (outdoor life), used as a pedagogical tool to support personal growth. While supporting personal growth appears to be a central pedagogical strategy within Anglo-American and British youth expeditions and adventure programming, this does not appear to be case in the Norwegian outdoor tradition. My research question is: Do Norwegian Outdoor Education students experience a learning outcome related to personal growth, and to their abilities as leaders/mentors, during ski expeditions? I have collected data through a three-year period, after three ski expeditions with Outdoor Education students from an outdoor bachelor-programme at Telemark University College. The students have given written answers to questions regarding personal growth in which several informants’ express thoughts about experiences related to “self” and “identity”. They reflect upon experiences related to “mastering” and “performing”, to acceptance of their own strengths and weaknesses, and about developing self-confidence. They also reflect upon learning outcomes related to interpersonal relations and abilities, self-control, communication and caregiving. The informants have experienced, as leaders/mentors, that it is important to be able to, to “read” situations, to make good assessments of the situations, and to make good decisions related to the situations. As a follow up to this, the informants highlight the importance of being aware of each individual in the group, the importance of encouragement, being positive and caregiving. This study has shown that ski expeditions in “a Norwegian tradition” may have a potential when it comes to encouraging reflections related to personal growth and leadership abilities. Hopefully this study can contribute to increased awareness of the pedagogical potential, for personal growth, within the Norwegian concept of “friluftsliv”pedagogy? Key words: Educational expeditions, Adventure programming, Outdoor educa-tion and Personal growth Sammendrag Artikkelen handler om friluftsliv brukt pedagogisk med tanke på personlig utvikling. Bakgrunnen er en undring rundt hvorfor temaet personlig utvikling, som står så sentralt i britisk og angloamerikansk pedagogisk friluftslivs-tradisjon, ikke er viet større plass i norsk friluftslivspedagogisk tradisjon. Problemstillingen har vært: Opplever norske bachelorstudenter i friluftsliv at de lærer noe om seg selv og sine egenskaper som ledere under lange ferder i vinterfjellet? Datainnsamlingen har foregått over tre år, i etterkant av tre lange vinterferder med tjuefem 3. års studenter ved Høgskolen i Telemark. Studentene har svart skriftlig på spørsmål knyttet til personlig utvikling. Flere av dem gir uttrykk for en opplevelse av å ha gjort seg erfaringer knyttet til selvbilde/identitet som kan koples til personlige utvikling. Informantene reflekterer bl.a. over opplevelser knyttet til det å mestre og prestere, det å akseptere egne styrker og svakheter, samt det å utvikle troen på seg selv, også i lederrollen. I tillegg reflekteres det over opplevelser av læring knyttet til mellommenneskelig ferdigheter, selvkontroll og kommunikasjon, samt mellommenneskelig forhold knyttet til utøvelsen av lederskap og over omsorgsoppgaver lederskapet innebærer. Opplevelser av læring knyttet til det å ha overblikk, lese situasjoner, gjøre vurderinger og treffe nødvendig tiltak, er også gjenstand for refleksjon. I forlengelsen av dette reflekteres det over viktigheten av å ha fornemme den enkelte, det å oppmuntre, være positiv og gi omsorg. Studien har vist at lange vinterferder, i en norsk tradisjon, har et potensiale til å utløse refleksjoner knyttet til personlig utvikling og ledelse. Kanskje kan denne studien øke bevisstheten rundt de pedagogiske mulighetene som ligger i menneskers møter med andre mennesker i natur? Nøkkelord: Friluftsliv